Etter over 70 bøker har Brages hederspris-vinner Lars Saabye Christensen lært viktigheten av riktig timing – og at man aldri vet når en ny bok presser seg frem. Her snakker han med Selma Lønning Aarø om høydepunktene i sitt forfatterskap.
Lars Saabye Christensen er en av våre mest meritterte forfattere, med storverk som «Byens spor», allemannseie-bokaBeatlesog Nordisk råds litteraturpris-vinneren Halvbroren på lista. Men hva mener Saabye selv at er de viktigste milepælene i sitt forfatterskap?
Vi fikk forfatter Selma Lønning Aarø til å ta en lengre prat med Lars Saabye Christensen, for å gi oss et fyldig, mer helhetlig bilde av hva som til nå har hatt stor betydning i hans lange karriere. Se intervjuet i videoen under.
Det første diktet
– Det er noen ganger jeg gjerne skulle hatt et mye smalere og mer oversiktlig forfatterskap. Men så tenker jeg også at alle de tilsynelatende sidesprangene er nødvendig for å holde varmen oppe på hovedsporet, sier Lars Saabye Christensen i videoen når Aarø gjør ham oppmerksom på at han har utgitt 69 bøker.
Det var da han var 12 år og sto utenfor urmakerne i Drammensveien og så at klokkene gikk ulikt, at han første gang skrev noe han opplevde at var noe bare han hadde skrevet. Det var noe som var sant for ham selv, og som ikke var en tekst hvor han hadde etterlignet andre eller noe han hadde lest:
når jeg ser to klokker som viser forskjellig tid blir jeg redd: er det jeg som går feil
Og som han sier: – Det klinger egentlig gjennom hele forfatterskapet mitt.
Farmoren en stor kilde til inspirasjon
Saabyes farmor var en sterk inspirasjon til Den Gamle i Halvbroren og har betydd mye for skrivingen hans. Han forteller at han helt fra begynnelsen av forfatterskapet har hatt et sterkt ønske om å skrive om henne:
– Planene har vært veldig mangfoldige, og som oftest alt for store […] men jeg fikk ikke tak på det. Det er kanskje det eneste prosjektet jeg har hatt som jeg ikke har fått til, rett og slett. Men så mener jeg at jeg fikk det til da jeg endelig fant den enkle formen i Min kinesiske farmor.
Fra «Pøbler» til Beatles
– Det finnes kanskje flere nordmenn som har lest Beatles enn som ikke har gjort det. Hva er det som har truffet så veldig med den fortellingen?, spør Selma Lønning Aarø.
Lars Saabye Christensen starter med å svare at at da han først begynte på Beatles (1984), ikke lenge etter at han hadde debutert, startet han på et manus han kalte «Pøbler».
– Men så tenkte jeg: Dette kan jeg ikke leve opp til. Altså, jeg var aldri pøbel, nå prøver jeg bare å barske meg og gjøre meg tøffere enn det jeg er, sier han, før han sier litt om hvorfor han tror boka har truffet så mange:
– Jeg vet ikke, men det må ha noe med språket å gjøre, og noe med hovedpersonen å gjøre […] Og så det må være noen verdier i den som er tilgjengelige for flere generasjoner av lesere. Og det er jeg glad for.
Om sin likhet med hovedpersonen Kim Karlsen sier han at:
– På en eller annen måte må jeg kunne forsvare og kunne stå opp for hovedpersonene mine, og Kim Karlsen syntes jeg det var lett å forsvare.
Halvbroren mest tidkrevende
I det episke storverket Halvbroren (2001) skildrer han tre generasjoner ugifte mødre som bor sammen, og halvbrødrene Fred og Barnum. Allerede da han var i innspurten med Beatles begynte han på dette, men etter 40-50 sider måtte han legge det vekk.
– Stoffet ble for vanskelig for meg. Jeg var ikke klar for det. Og så visste jeg samtidig at dette stoffet her – du har bare én sjanse. Du skriver ikke en mislykket roman og så kan du gjøre det en gang til etterpå. […] Jeg ventet i ti år, kanskje jeg ble bedre forfatter på den tiden, ikke vet jeg. Men så tok jeg det fram og skrev det. Jeg brukte veldig lang tid, det er den jeg har brukt mest tid på. Men det lærte meg at dette med timing og når man begynner på hvilken bok er ekstremt viktig.
Tiden som forandrer seg i «Byens spor»
Aarø foreslår at man i «Byens spor»-verket kan anse tiden for å være den virkelige hovedpersonen i disse bøken. En tid som forandrer seg, og personene i bøkene blir hengende etter i nettopp tiden. At det kom et fjerde bind kom overraskende på alle, også på Lars Saabye Christensen selv.
– Jeg har aldri opplevd noe lignende. Bokstavelig talt våknet opp på sykehuset etter en operasjon og så meg rundt, og romanen var klar. Jeg har jo levd med dette stoffet i mange, mange år, så det er et stoff som på en eller annen måte har arbeidet med eller uten min medvirkning. Så det var på en måte som å hoppe på et tog i farta og bli med videre, sier han.
– Det er alltid noe som lever
Tidens krav til konstant fornyelse synes han i og for seg er et sympatisk krav, men hva betyr det egentlig å fornye seg?
– For min del har jeg kommet til at det å fornye seg for meg er å trekke en fortelling kanskje noen centimeter til en overraskende side, innføre et nytt element, flytte på noe. Det er for meg revolusjonerende virksomhet i mitt forfatterskap i dag.
Han regner bestemt med han har skrevet det siste av «Byens spor», men, som han sier:
– Det er alltid noen planter som greier å presse seg ut av en mur, og plutselig ser man noe grønt mellom sprekkene igjen, mellom mursteinene. Det er alltid noe som lever.
