Laster...
– Siri Høstmælingen, BOK 365, 02.10.2025«Det gode mennesket i Sandvika» - 2025
«Det gode mennesket i Sandvika vil meg så mye og pirker på så mange følsomme steder. Jeg er rystet og lykkelig over å bli rammet av denne romanen. Det gjør godt å kjenne hvor kraftig litteratur kan treffe, på sitt beste.»
– Guri Hjeltnes, VG, 02.10.2025«Det gode mennesket i Sandvika» - 2025
«En nydelig liten roman ... Forfatteren som ser det store i det lille. Som fanger opp mennesker rundt seg, tenker og undrer.»
«Få kan som Vigdis Hjorth skildre hverdagslige hendelser, slapsete vinterføre og vekslende årstider, eller regn, «dråper som marokkanskdyrka blåbær», og små og store menneskelige drama. Det er en tankevekkende bok fra Hjorth, som berører sterkt.»
– Tor Hammerø, Nettavisen, 03.12.2025«Det gode mennesket i Sandvika» - 2025
«Måten Hjorth har skapt persongalleriet på og hvordan hun utvikler hver enkelt er stor romankunst. Det er empatisk og tankevekkende – akkurat slik hele denne lille romanen er.»
– Ole Jacob Hoel, Adresseavisen, 02.10.2025«Det gode mennesket i Sandvika» - 2025
«Det kan ligge mye livsvisdom i en treminutters popsang, men det kan det sannelig også i en stramt komponert og tilsynelatende enkel roman.»
– Eivind Myklebust, Klassekampen, 04.10.2025«Det gode mennesket i Sandvika» - 2025
«Som alltid les eg Hjorth med både hjarte og hovud i høgspenn»
– Anna Serafima Svendsen Kvam, Morgenbladet, 02.10.2025«Det gode mennesket i Sandvika» - 2025
« den er virkelig god »
«Det er noe arkaisk og dragende over landskapet, stasjonsbygget og karakterene Hjorth maner frem i sin vellykkede og uhyggelige aktualisering av Brecht.»
– Gerd Elin Stava Sandve, Dagsavisen, 02.10.2025«Det gode mennesket i Sandvika» - 2025
«Oppi all miseren er Hjorth rett og slett gøy å gå på pub med. Hun har definitivt ordet i sin makt, og en klar, lett gjenkjennelig, original stemme»
«Det gode mennesket i Sandvika» - 2025
«... en svært berikende leseopplevelse.»
– Sigrid Strømmen, Vårt Land
«Det gode mennesket i Sandvika» - 2025
«Vigdis Hjorth skriv med forstand og vidsyn om liv og lagnad.»
«Det er ei framifrå bok Vigdis Hjorth her har skrive.»
«Det gode mennesket Ada gjer varig inntrykk på lesaren, men ho hadde ikkje gjort det om det ikkje var for det skarpe vidsynet til Vigdis Hjorth.»
– Odd W. Surén, Dag og Tid
– Cathrine Krøger, Dagbladet, 17.01.2025«Kul i brystet. Året vi ble syke» - 2025
«Mor og datter Hjorths kreftfortelling er på alle vis hjerteskjærende god.
... en bok som ikke bare er tematisk, men også litterært uhyre interessant.»
– Sven Egil Omdal, Stavanger Aftenblad, 04.02.2025«Kul i brystet. Året vi ble syke» - 2025
«Mor og datter Hjorth er ikke de første som skriver seg gjennom et møte med kreften, men det komplekse i samtidig å være både pasient og pårørende, gir fortellingen deres en egen dimensjon. Og i tider som disse skader det selvsagt ikke at leserne får et velskrevet og dypt engasjerende innblikk i hvilket sosialt mesterverk de nordiske helsesystemene er.»
– Tor Hammerø, Nettavisen«Kul i brystet. Året vi ble syke» - 2025
«Det har blitt ei annerledes, svært modig, åpen og veldig lærerik bok – for oss alle uansett hvor vi befinner oss i livet.»
– Oda Faremo Lindholm, VG, 17.01.2025«Kul i brystet. Året vi ble syke» - 2025
«Mor og datter Line Norman Hjorth og Vigdis Hjorth skriver med radikal åpenhet om kreftens konsekvenser.»
– Ingunn Økland, Aftenposten, 17.01.2025«Kul i brystet. Året vi ble syke» - 2025
«Til å handle om kreft er «Kul i brystet» forbløffende morsom og slagferdig. ... «Kul i brystet» blir så mye mer enn en kreftbok fordi begge forfattere våger å pirke i emosjonelle sår.»
«Kul i brystet. Året vi ble syke» - 2025
«Vigdis Hjorth og Line Norman Hjorth skaper et fellesskap med boka om egen erfaring med kreft. .. terapi å lese.»
– Kjerstin Aukrust, Klassekampen
«Kul i brystet. Året vi ble syke» - 2025
«God litteratur kan gi bakgrunn for mer bevisste valg i det sårbare området mellom det offentlige og det private. I «Kul i brystet. Året vi ble syke. En rekonstruksjon» av Line Norman Hjorth og Vigdis Hjorth skriver de to om brystkreft og behandling på måter som danner grunnlag for nye typer fellesskap. Kjerstin Aukrust, som har gjennomgått lignende behandling, får det godt fram i sin omtale (Bokmagasinet, 18. januar). Som nærmeste pårørende til en pasient med uhelbredelig, aggressiv egglederkreft, vil jeg tilføye at boka er unik ved at den inneholder flerfoldige perspektiver på sykdommen. «Kul i brystet» er skrevet av en datter og en mor. Tilfeldigheter fører til at de på samme tid er kreftpasienter og pårørende. Line og Vigdis, stemmene i boka, er reflekterende og skriveføre under og etter behandlingen. En rekke kryssende referanser gjør «Kul i brystet» til en unik bok, som jeg fikk mye igjen for å lese.
Vi lever i en tid hvor premissene for offentlig debatt – og politiske prioriteringer – endres fra dag til dag, nær sagt fra time til time. Som ferske erfaringer fra USA viser, kan bevilgninger til medisinsk forskning og behandling endres på kort varsel. For at demokratiet skal fungere som debatterende offentlighet, trengs hele tiden nye perspektiver nedenfra, fra privatsfæren, på hvordan det oppleves å være deltaker og tilskuer, pasient og pårørende.»
– Tom Egil Hverven, Klassekampen
«Kul i brystet. Året vi ble syke» - 2025
«To temaer går igjen: forholdet til kroppen og forholdet mellom mor og datter (og for Vigdis Hjorth også forholdet til alkoholen). Boken inneholder noen utrolig fine skildringer av hvordan en diagnose kan forandre et fortrolig forhold til egen kropp. ... Line Hjorth leverer noen av bokens sterkeste kapitler, spesielt der hun skriver om forholdet til moren og hvordan sykdommen virvler opp nærmest utålelige følelser av misunnelse. Et sted skriver hun at hun håpet at også moren skulle få cellegift, slik at hun skulle slippe å stå i denne erfaringen alene. Hun gir en sår og gripende beskrivelse av å stå i skyggen av mor, «Vigdis Hjorths datter, både i livet og i det litterære», der morens tanker og følelser, «sorg og liv» alltid føles mer ekte og virkelig enn hennes. ... Vigdis Hjorth skriver på sin side medrivende om alkoholavhengigheten, hvordan hun slukker uroen, vindrikkingen som perfeksjonert koordineres med fasterutiner før operasjon, om planene om å smugle inn en vinflaske til postoperativ avdeling. Å skrive er en annen måte å stilne uroen på, og det første hun gjør etter å våkne opp fra narkosen, er å be om penn og papir.
..
Det mor og datter Hjorth tilbyr, er i virkeligheten et språk for kreft hinsides krigens og selvhjelpens metaforer. Selv om en alvorlig diagnose forrykker livet, fortsetter det, om enn i endret form. Er det ikke det som ligger i en rekonstruksjon, enten det gjelder et hendelsesforløp eller et bryst? Kroppen blir sådd i forgjengelighet. Litteraturen tilbyr å legge til, sette sammen, finne ord og gi ny form til disse erfaringene av forrykkethet inntil vi ikke lenger er.»
– Ketil Slagstad, Morgenbladet
– jan Øyvind Helgesen, Nettavisen, 30.08.2023«Gjentakelsen» - 2023
«Dette er et lite mesterstykke av en roman. [...] at "Gjentakelsen" er en av denne bokhøstens mest lesverdige bøker er ikke denne anmelder i tvil om.»
– Guri Hjeltnes, VG, 17.08.2023«Gjentakelsen» - 2023
«Ah. Som hun skriver, Vigdis Hjorth. Hennes nye roman er antydende, nesten rytmisk gjentakende – og samtidig et rått og grufullt familiedrama.»
«Vigdis Hjorth skriver både glitrende og grufullt om en splittet familie.»«Hvem kan som Vigdis Hjorth skrive en roman på 143 sider, så inntrengende levende om en 16 år gammel jente – om hennes krevende liv i en splittet familie.»
«Fortellingen er kompakt, tett, elegant skrevet, i et vakkert språk, godt å lese, i en gjennomarbeidet tekst.»
«... opprivende og hjerteskjærende lesning.»
«Som roman er det storveis og intens lesning, av beste Vigdis Hjorth-merke.»
«Gjentakelsen» - 2023
«... intenst og insisterende, så dirrende og hamrende at det av og til er vondt å lese.»
«... enkelt fortalt, så lett og nesten fortryllende at man blir forført.»
«... en smerte og en intensitet som har resultert i et fortettet mesterstykke.»
– Inger Bentzrud, Dagbladet
«Gjentakelsen» - 2023
«Vigdis Hjorth har alltid vært god til å skildre håp, fortvilelse og ensomhet hos tenåringsjenter, og hvor klønete man er både i følelser og praksis. Det er hun også her.»
«… Hjorth fører, som vanlig, et distinkt, treffsikkert språk. Det er en allmenn historie hun forteller.»
– Ole Jacob Hoel, Adresseavisen
«Gjentakelsen» - 2023
«Hva er poenget med gjentakelsen – å fortelle om mors kontroll og en mislykket seksuell debut – nok en gang? Spørsmålet er feil stilt. Her finnes ikke bare ett poeng. «Gjentakelsen», romanen, og selve tittelens innhold, repetisjonen, renner over av nye, friske poenger. Noe akutt er fortsatt i spill. [...]
viser 16-åringens hudløse sårbarhet på en litterært unik måte.»
– Tom Egil Hverven, Klassekampen
«Gjentakelsen» - 2023
«Åh, som Vigdis Hjorth i slike stunder får det til å svinge!»
– Knut Hoem, NRK
«Gjentakelsen» - 2023
«Vigdis Hjorth (64) vant i år Kritikerprisen for fjerde gang, med den stramme, dirrende «Gjentakelsen». Her fortsetter hun å sirkle inn det personlige stoffet hun tidligere har utforsket i «Arv og miljø» (2016) og «Er mor død» (2020) : seksuelle overgrep, fortielse og fornektelse i en ødelagt familie. ...
En naken nervetråd av en bok.»– Leif Bull, Dagens Næringsliv
– Elise Winterthun, Vagant«Gjentakelsen» - 2023
«Gjentakelsen er i aller høyeste grad oppslukende lesning»
«Gjentakelsen» - 2023
«det vil overraske meg om ikke denne romanen vil stå igjen som et av høydepunktene fra bokåret 2023.»
– Anne Merethe K. Prinos, Aftenposten
«Gjentakelsen» - 2023
«Vigdis Hjorth skriver med en uovertruffen kraft om traumer, sannhet og diktning.»
– Ingeborg Misje Bergem, Vårt Land
– Jan-Erik Østlie, FriFagbevegelse«Gjentakelsen» - 2023
"Vigdis Hjorth har skrevet en språklig intens roman, fortettet i tid, der en såkalt triviell og hverdagslig historie får sterke menneskelige konsekvenser og målbærer refleksjoner på et abstrakt og filosofisk nivå som det ikke er gjort i en håndvending å skape."
«Femten år. Den revolusjonære våren» - 2022
«Språket er også umiskjennelig hjortsk der det sildrer avgårde som en bratt bekk under vår-smeltingen»
«Vigdis Hjorth er en mester i å skildre den indre flammen»
– Johannes Grytnes, Bergens Tidende
«Femten år. Den revolusjonære våren» - 2022
«... dette vil gå rett i hjertet på de fleste som en gang har vært 15 år.»
«Hun har en spesiell evne til å formidle sårbarheten og dedikasjonen til de yngste tenåringene»
«Det er en øm og fin historie som formidles, med finstemte virkemidler.»– Ole Jacob Hoel, Adresseavisen
«Femten år. Den revolusjonære våren» - 2022
«... en nydelig oppvekstroman om eksistensiell angst og opprør mot konvensjoner.»
«... en mester i å formidle hva som skjer i unge menneskers hoder og hjerter.»
– Inger Bentzrud, Dagbladet
«Femten år. Den revolusjonære våren» - 2022
«... en medrivende fortelling»
– Jan Askelund, Stavanger Aftenblad
«Femten år. Den revolusjonære våren» - 2022
«Bærer Vigdis Hjorths stempel»
«Samtidig liker jeg boken så godt!»
«Ja, dette er en klassisk Hjorth-roman.»– Anne Cathrine Straume, nrk.no
«Femten år. Den revolusjonære våren» - 2022
«Femten år er hennes mest velskrevne roman.»
«Dette er silkefin prosa demonstrert.»
– Carina Elisabeth Beddari, Morgenbladet
«Femten år. Den revolusjonære våren» - 2022
«I det hele vet Vigdis Hjorth å skildre stemning og familierelasjoner.»
«Mange i Vigdis Hjorth store leserskare vil glede seg over også denne romanen.»
«... språket er vakkert, og innlevelsesevne observasjoner langs Paulas vei har hjorthsk kvalitet.»
– Guri Hjeltnes, VG
«Femten år. Den revolusjonære våren» - 2022
«Det alle lurer på, er selvsagt om dette er Hjorth på sitt beste. Ja, mener jeg, dette er Hjorth på sitt beste.»
«Vittig og vakkert.»
«Jeg ble helt øm inni meg av denne romanen.»
– Mari Grydeland, Aftenposten
– Tove Andersson, Minervanett«Femten år. Den revolusjonære våren» - 2022
«En frigjøringsroman om «å finne seg sjæl» kunne ikke vært gjort mer elegant enn Vigdis Hjorths Femten år. Den revolusjonære våren.»
– Cathrine Krøger, Dagbladet, 18.08.2022«Hjemmekontoret» - 2022
«Forbausende personlig om hvor tungt og ensomt et forfatterliv kan være. [...] Det er en humoristisk, rik og forbausende personlig bok, som blant annet gir innsikt i skrivingens vaner og helst uvaner. Først og fremst er den en trøst til alle som skriver»
«Hjemmekontoret» - 2022
«... intet mindre enn en sann svir.»
– Tor Hammerø, Nettavisen
«Er mor død» - 2020
«Er mor død er en grublende og søkende roman, som viser hvorfor hun er blant våre aller beste (...) Her er ord som dukker opp når du googler «mor-datter-forhold»: betent, kronglete, vanskelig, kontrollerende, krevende, kvelende, avvisende, hjelp. Temaet er så utbredt at det er blitt en klisjé. Men ikke hvis du er Vigdis Hjorth. Å lese hennes litterære dypdykk ned i denne materien, kjennes både tidløst og samtidig merkelig forfriskende. (...) Man føler seg alltid litt klokere av å lese Vigdis Hjorth, og årets roman er intet unntak. (...) Noen setninger, som denne, fremkaller et lett trykk bak øynene også etter tredje lesning: «Alltid når jeg skulle være glad måtte jeg glemme mor og far. Be hjertet om å roe seg bak ribbeina, ikke vri deg sånn, hjerte!» Høstens roman er blant hennes aller beste – og det er nok å ta av.»
– Ellen Sofie Lauritzen, Dagens Næringsliv
«Er mor død» - 2020
«Vigdis Hjorth er tilbake der hun er best,med en rå og vond bok (...)»
«Vigdis Hjorth virker på leseren.»
«Er mor død» er en roman dirrende av energi, av frustrasjon, av sorg og sinne.»«Vigdis Hjorth virker på leseren. Johannas kamp engasjerer, også om man ikke helt forstår den. Er mor død er en roman dirrende av energi, av frustrasjon, av sorg og sinne.»
«Slutten er ikke alltid lykkelig. Ikke i kunsten, og ikke i livet. Men Hjorth står i det, står i ubehaget, tvinger fram en tekst det er umulig ikke å ta stilling til. Modig og kompromissløst. Typisk henne.»
– Gerd Elin Stava Sandve, Dagsavisen
«Er mor død» - 2020
"Et barn roper etter mor og får ikke svar. Hjorths bok av året er hjerteskjærende, kompromissløs og utrettelig selvransakende."
– Silje Bekeng-Flemmen, Klassekampen (Årets beste bøker)
«Er mor død» - 2020
«Vigdis Hjorth har skrevet en uforglemmelig roman, og samtidig satt sine kritikere i en retorisk sett umulig posisjon.
Den som går «på leit etter Faderen» finner «seg sjølve», heter det i åpningen av Arne Garborgs Den burtkomne Faderen (1899), en bok Vigdis Hjorths nye og dypt bevegende roman står i erklært gjeld til. Er mor død er Hjorths oppfølger til Arv og miljø fra 2016, romanen som utløste en omfattende debatt om forholdet mellom litteratur og virkelighet, med sitt portrett av en kvinne som møter kalde skuldre hos sin familie da hun forteller om farens overgrep på henne. Og den er blitt en litterær knallperle. (...)
Barnebarnet spør: «Mormor? Har du en mor? «Alle har en mor», svarer Bergljot. «Er moren din død?» spør barnebarnet. Og slik grubles det sårt og lengselsfylt på den første siden av denne nye romanen, som nærmest ser ut til å ha fått sin tittel like fra munnen til Bergljots barnebarn: «Hun ville kontaktet meg hvis mor døde. Hun har plikt til det? (...) Og romanen begynner å bore. Der Arv og miljø brukte Bergljots mange samtaler om politisk filosofi og historie med vennen Bo som verktøy for å finne eksistensielle svar, og den nydelige fellesskapsfortellingen Leve posthornet! (2012) brukte Kierkegaards filosofi, er denne romanen langt mer naken. (...) Med Er mor død har Vigdis Hjorth skrevet en av de mest særegne og presise tapsfortellingene jeg kan huske å ha lest, og jeg har lest mange. Romanens beskrivelse av det fraværende menneskets nærvær, altså hvordan den «ekte» moren får en slags dobbeltgjenger i Johannas hode, er tvers gjennom vellykket. Nøyaktig slik er det jo det oppleves, og aldri har jeg sett eller tenkt det på den måten Hjorth dikter det frem her. (...) Tapsfortellingen er romanens soleklart viktigste motiv. Men nesten like viktig, og helt sikkert mer oppmerksomhetsmagnetisk i den debatten som vil følge utgivelsen, er refleksjonene omkring forholdet mellom kunst og virkelighet, med utgangspunkt i Johannas bilder. De to sporene henger dessuten, som vi snart skal komme tilbake til, på snedig og svært imponerende vis uløselig sammen. (...) Grunnen til at Hjorths forfatterskap med rette og svært fruktbart skal leses inn i diskusjonen om forholdet mellom liv og litteratur, ligger blant annet i hvordan hun gjør slikt hele tiden: Lar fortellinger, store eller små, dukke opp igjen i ulike varianter i romanene. (...) Denne romanen stiller spørsmål. Og svarene er ikke gitt. Det er virkelig som om den tråkker ut i det ukjente, bruker språket til å finne trygge steder å sette foten, mer språk og et nytt skritt ut i mørket. Romanen avbilder ikke noe på forhånd gitt, en avklart virkelighet, men forsøker oppriktig å finne ord for følelser, finne en fortelling om et liv, finne en plass til ord mellom mor og jord. Og jorden er koia ute i marka. Passasjene herfra er så nydelige at de hadde fortjent en helt egen anmeldelse, men det får bli en annen gang.
De siste 30-40 sidene av Er mor død er et crescendo av de helt sjeldne, og da siste setning var lest, reagerte kroppen min med et spontant gisp - i begeistring og forundring. Slik det ser ut fra skrivebordet mitt akkurat nå, når ingen etterpåklokskap ennå har rukket å melde seg, har Hjorth med dette skrevet sin flotteste roman. Jeg kommer aldri til å glemme Johanna.– Bernhard Ellefsen, Morgenbladet
«Er mor død» - 2020
«Storslagent om mor (...) For romanens virkelige forse ligger her: Johannas enetale er både så entydig og samtidig vaklende i sin tvil at rommet for å se hovedpersonens blindsoner i grunn blir ganske stort. Og, i kombinasjon med bruddstykkene Johanna skildrer fra barndommen, blir det stadig klarere at mor kan vurderes fra svært ulike synsvinkler. På den måten illustreres elegant to innsikter som til sammen er smertefulle: for det første at mennesket ikke slutter å bære på egen lidelse i det øyeblikket en blir forelder, og samtidig at barnet aldri vil kunne behandle sin mor som fritatt fra ansvar for ikke å videreføre smerteerfaringen; uansett hvor tung og sammensatt den måtte være.
Johannas undrende setninger, hennes spørsmål til seg selv og leseren og hennes desperate drift mot moren utgjør i sum en velkomponert fortelling om tap og kunstens relasjon til virkeligheten. Men mest av alt er det en troverdig skildring av hvordan barndommen merker barnet, og hvordan smerte kan sildre uhemmet videre i blodet – også til neste generasjon.»
– Anna Serafima Svendsen Kvam, Universitas
«Er mor død» - 2020
«Språklig og komposisjonsmessig praktfullt fra Vigdis Hjorth.»
«Vigdis Hjorth kliner til som aldri før og hun imponerer med både naturskildringer og den elegante plasseringen av et forsvar for levende modeller i kunsten.»
«Er mor død er i alle fall en strålende, nesten fysisk vond, roman (...)»
– Vidar Kvalshaug, BOK365
«Er mor død» - 2020
«Er mor død er et morsoppgjør det slår gnister av. Riktignok har Virginia Woolf hevdet at det er enhver forfatters oppgave å ta livet av «engelen i huset», altså hun som skulle sveve som en engel gjennom huset og dekke alle mannens og barnas behov. Vigdis Hjorth skriver at «en mor er et mord uten d». Men jeg leser «Er mor død» mer som et langsomt, reflektert, delvis motvillig, men nødvendig modermord, enn som en blodig tilintetgjørelse. Det er dypt rystende, brutalt ærlig, og klokt tenkt. (...) levert med språklig bravur og stilistisk sikkerhet i sedvanlig Hjorth-kvalitet.»
– Inger Bentzrud, Dagbladet
– Jan Askelund, Stavanger Aftenblad
«Er mor død» - 2020
«(...)en allmenn og sterk historie »
««Er mor død» er en sterk og riktig god roman (...)»
– Ole Jacob Hoel, Adresseavisen
«Er mor død» - 2020
«Forholdet mellom datter og mor kan knapt skildres mer tilspisset og hjerteskjærende enn Vigdis Hjorth gjør det i romanen «Er mor død».»
«(...) man gripes av historien som skrives fram, selv om den er rystende og opprivende. »
«Vigdis Hjorth viser seg fram, nok en gang, som en stor forfatter.»
«Årets roman er en sterk roman (...)»
– Guri Hjeltnes, VG
«Er mor død» - 2020
«Det er svært ikke at føle taknemmelighed for Vigdis Hjorts mod, og uanset din rolle i en familie bør du læse Er mor død, for hun borer fingeren ind i alle de åbne sår. Det er blot at slå op i bogen, vælge et tekststykke og lægge sig på Freuds briks.
Vigdis Hjorths formidable og modige fortælling, Er mor død, om de, der bærer rundt med deres mor på ryggen som deres livs kors, burde være obligatorisk læsning for alle med en familie.»– Søren Jacobsen Damm, Berlingske (Danmark)
«Lærerinnens sang» - 2019
«Handlar ikkje berre om kunsten og privatlivet, men også om kunsten og det politiske livet, og den etiske diskusjonen er både vidsynt og fasettert."
– Eyvind Myklebust, Klassekampen
«Lærerinnens sang» - 2019
«Vigdis Hjorth briljerer i sin undersøkelse av forholdet mellom tanke og handling."
"Lærerinnens sang er spisset mot en samtid, den diskuterer det som skjer i verden nå, men opprettholder en litterær tvetydighet som gjør at romanens forløp kan tenkes på mange forskjellige måter. Hun låser ikke fortellingen med ideer, men åpner dem for ytterligere kompleksitet."– Kjell Røed, Vårt Land
«Lærerinnens sang» - 2019
"Passar for deg som interesserer deg for kva som skjer når erfaringar blir til kunst og likar å tenkje mens du les romanar".
– Marta Norheim, NRK P2
– Knut Hoem, NRK P2
«Å tale og å tie» - 2019
«Gjennom ei stødig sjanglande essayform når Hjorth ein djupare grunn – ikkje slik at innsiktene er djupare enn i romanane, men slik at refleksjonen handlar om noko grunnleggjande for alle romanar – om det eksistensielle opphavet til lesing og skriving. Her kan lesaren trampe rundt på litteraturens grunn og kjenne bivringa i bakken: Kvifor les og skriv eg? Kvifor les og skriv vi?»
– Eyvind Myklebust, Klassekampen
«Lærerinnens sang» - 2018
«…Hjorth er en våre beste, mest interessante samtidsforfattere – alltid intellektuelt forskende og forførende, alltid uhyre velformulert, og ikke minst, alltid modig.»
– Maja Troberg Djuve, Dagbladet
«Lærerinnens sang» - 2018
«Lærerinnens sang» blir derfor aldri noen metaroman om diktning, men en vedkommende fortelling til selvinspeksjon og endring for både Lotte Bøk, leseren og forfatteren selv, til inspeksjon av forholdet mellom teori og praksis foran speilet i den enkeltes liv. Alt sammen i et forbilledlig tydelig språk og gjennomkontrollert plot, med en hovedperson i ferd med å nærme seg «helheten i det hun uttrykker».
– Jan Askelund, Stavanger Aftenblad
«Lærerinnens sang» - 2018
"Hun skriver medrivende og samtidig analytisk, hun løfter blikket fra det nære private til det globale (...) Det er ubehagelig, og det er stadig prisverdig"
– Anne Schäffer, Tara
«Lærerinnens sang» - 2018
"I den pågående krigen mellom kunst og virkelighet bidrar Vigdis Hjorth med en vittig og lett satirisk roman"
– Gro Jørstad Nilsen, Bergens Tidende
«Lærerinnens sang» - 2018
« en strålende liten roman (...) Vigdis Hjorth av beste merke»
– Guri Hjeltnes, VG
«Lærerinnens sang» - 2018
«…Hjorth er en våre beste, mest interessante samtidsforfattere – alltid intellektuelt forskende og forførende, alltid uhyre velformulert, og ikke minst, alltid modig.»
– Maya Troberg Djuve, Dagbladet
«Lærerinnens sang» - 2018
«Vigdis Hjorth briljerer i sin undersøkelse av forholdet mellom tanke og handling."
"Lærerinnens sang er spisset mot en samtid, den diskuterer det som skjer i verden nå, men opprettholder en litterær tvetydighet som gjør at romanens forløp kan tenkes på mange forskjellige måter. Hun låser ikke fortellingen med ideer, men åpner dem for ytterligere kompleksitet."– Kjetil Røed, Vårt Land
«Lærerinnens sang» - 2018
«Handlar ikkje berre om kunsten og privatlivet, men også om kunsten og det politiske livet, og den etiske diskusjonen er både vidsynt og fasettert."
– Eivind Myklebust, Klassekampen
«Lærerinnens sang» - 2018
«Passar for deg som interesserer deg for kva som skjer når erfaringar blir til kunst og som likar å tenkje mens du les romanar .»
– Marta Norheim, NRK
«Lærerinnens sang» - 2018
« en fin liten roman(...) Den pirker i språket, i vanetanken, diskuterer hvorvidt kunsten, filosofien, ideologien virkelig kan vise vei i livet.»
– Gerd Elin Stava Sandve, Dagsavisen
«Hjulskift» - 2018
"Hjorth er drivende god til både å skildre og diskutere egne tankerekker og livsanskuelser. Språket er meget presist og opplysende. Romanen er morsom og den er innsiktsfull."
– Helge Ottesen, Varden
«Hjulskift» - 2018
"Det er bare å ta fram superlativene ... Hun dissekerer klasseforskjeller, kjærlighet, intimitet, kunst og liv i et rent, enkelt og uhyre presist språk ... en nytelse å lese."
– Cathrine Krøger, Dagbladet
«Hjulskift» - 2018
"Hjorths siste utgivelser skildrer stadig bedre dilemmaer ved å leve i det øvre kulturelle sjiktet i norsk middelklasse. Hun skriver tankevekkende og underholdende ... bøkene er blant de beste som utgis på norsk."
– Tom Egil Hverven, Klassekampen
«Hjulskift» - 2018
"Skal en gå så tett innpå livet, bør også diktningen holde mål. Det gjør den her."
– Annette Orre, Dagsavisen
«Hjulskift» - 2018
"Forfatteren lar språket skinne i denne praktfulle pasjonsromanen om mentale klasseskiller. (...) Romanen utvikler seg raffinert og optimistisk, den er skarp og vittig, ja til tider svært morsom."
– Stein Roll, Adresseavisen
«Hjulskift» - 2018
"Kjærlighetens klassereise. "
– Finn Stenstad, Tønsbergs Blad
– Anita Ness, Artemisias Verden (blogg), 05.07.2018«Å tale og å tie» - 2018
«For dere som er glad i litteratur er dette en må-ha-bok.» (...)
(...) «Dette er en liten fin klok bok, som kan tas frem om og om igjen! Anbefales!»
«Å tale og å tie» - 2018
«Vigdis Hjorth er ikke bare en av våre fremste romanforfattere, men også en formidler av rang. Vigdis Hjorths litterære erkjennelsesarbeid fører til at hun tilbyr leserne og kritikerne det nærgående spørsmålet: ‘Hvorfor gjør det så vondt?’»
– Freddy Fjellheim, Vårt Land
«Å tale og å tie» - 2018
«Gjennom ei stødig sjanglande essayform når Hjorth ein djupare grunn – ikkje slik at innsiktene er djupare enn i romanane, men slik at refleksjonen handlar om noko grunnleggjande for alle romanar – om det eksistensielle opphavet til lesing og skriving. Her kan lesaren trampe rundt på litteraturens grunn og kjenne bivringa i bakken: Kvifor les og skriv eg? Kvifor les og skriv vi?»
– Eivind Myklebust, Klassekampen
«Å tale og å tie» - 2018
«I fire gode essays om andre forfattere forsvarer Hjorth sin egen skrivestil. […] Den oppmerksomme leser vil oppdage at hun samtidig parerer kritikken mot Arv og miljø. Det er en vellykket og snedig strategi."
– Ingunn Økland, Aftenposten
«Å tale og å tie» - 2018
«Man lærer alltid noe av Vigdis Hjorth. En hverdagslig betraktning som treffer leseren. En skarp snerten vri som setter leseren ut. En observasjon som spidder.»
– Guri Hjeltnes, VG
«Å tale og å tie» - 2018
Det er en friskhet over disse lesningene, som er gjort med et utpreget feminint blikk.
– Knut Hoem, NRK, P2
«Å tale og å tie» - 2018
«Sammen fungerer essayene godt, og det gjør meg oppstemt å lese Hjorths syn på litteratur, der så mange taler for dens innskrenkning og moralske plikter, er det ingenting å finne av det her.»
– Kathleen Rani Hagen, Fædrelandsvennen
«Å tale og å tie» - 2018
«Gjennom vare lesninger av andre, forsvarer Vigdis Hjorth sin litterære frihet. (...) Hjorth kan dessuten kunsten å mate med eleganse, slik at tørsten etter hennes tanker tiltar både under og etter lesningen.»
– Carina Elisabeth Beddari, Morgenbladet
«Å tale og å tie» - 2018
«Det er noe friskt og feiende over Vigdis Hjorths lesning av norske klassikere. I flere tilfeller, som med Agnar Mykle, avslører hun et tydelig kvinneblikk. Men også i forhold til Alf og Rolf viser hun dikternes betydning for personlige opplevelser. Man blir litt klokere av å lese Vigdis Hjorth - og så er det en fornøyelse å ta del i hennes egen leseglede.»
– Inger Bentzrud, Dagbladet
«Å tale og å tie» - 2018
«Vigdis Hjorth skriver klokt og morsomt om menneskelige menneskers rett til å lage både god og dårlig kunst.(…)Vigdis Hjorth leser fint og skriver enda finere, i en essaysamling som tar utgangspunkt i forfatterkollegaer fra Alf Prøysen til Peter Handke.»
– Gerd Elin Stava Sandve, Dagsavisen
«Tredve dager i Sandefjord» - 2017
«Tredve dager i Sandefjord er ei god bok. Teksten er velskriven, reflektert, kjenslevar og tett på hendingane og reaksjonane.»
– Odd W. Surén, Dag og Tid
«Tredve dager i Sandefjord» - 2017
«Ikke minst demonstrerer Vigdis Hjorth nok en gang hvorfor forfatterskapet hennes er et av de modigste og viktigste i norsk samtidslitteratur.»
– Kåre Bulie, Dagens Næringsliv
– Mette Hofsødegård, Aftenposten, 27.07.2017«Tante Augustas ville spiskammer» - 2017
"Edle Catharina Norman er fagpersonen, og Vigdis Hjorth en dreven fortellerkunstner. De har slått seg sammen om denne herlige boken som appellerer nettopp til slike naturnære opplevelser av sommer. (...)
Tante Augustas ville spiskammer representerer smaken av håndlaget mangfold etter gamle oppskrift, i et sirlig ordnet spiskammer. Slike opplevelser fra barndommen blir en del av vårt mentale spiskammer. Denne boken viser vei til hverdagsgleder like utenfor stuedøren, nært og enkelt."
– Guri Fjeldberg, Barnebokkritikk, 21.06.2017«Tante Augustas ville spiskammer» - 2017
"I denne boka blir du kjent med 25 viltvoksende vekster. Og tante Augusta. Ikke bare er den gamle dama et vandrende planteleksikon, hun er fanatikeren som misjonerer mat rett fra grøftekanten. Hun lever sin lære så karikert at det er en fryd, men samtidig så gjennomført at det står til troende. Hjorth & Norman utgjør et påfallende naivt «vi», en fortellerinstans som ved hjelp av denne tanta løser de fleste problemer sakprosaforfattere flest sliter med. Redd for å virke belærende? Fortell heller hvordan tante Augusta pleier å gjøre det. Redd for at plantebeskrivelsen skal bli for kjedelig? Slipp til tante Augusta med en treffende kommentar eller litt amatørpoesi. "
«17.15 til Tønsberg» - 2017
«Det er den suggerende stilen i enkelt passasjer i boken som gjør inntrykk.»
– Cecilie Schram Hoel, Dagsavisen
«Tredje person entall» - 2017
«Tredje person entall er både underholdende og mørkt tragisk, skrevet i en medrivende form og et språk som understreker handlingen. Den blir aldri kjedelig.»
– Asbjørn Ringer, Gudbrandsdølen Dagningen
«Tredje person entall» - 2017
«Hjorth er god til å nyansere idealene som råder de tiårene romanen beveger seg gjennom. Hun har av og til besnærende gode skildringer av menneskenes forfengelighet og sårbarhet. Dialogene hennes er også av ypperlig kvalitet. Hjorth har i det hele tatt et godt og nådeløst blikk for de realitetene vi forholder oss til, hun skriver medrivende og til tider svært god prosa. Hun skriver med autoritet og overskudd.»
– Nationen
«Hjulskift» - 2017
«Kjærlighetens klassereise»
– Finn Stenstad, Tønsberg Blad
«Arv og miljø» - 2016
"Jeg føler meg i alle fall mindre ensom av å lese Vigdis Hjorth sine romaner, fordi hun så ofte viser frem det skjøre og vaklevorne i karakterene sine (...)"
– Silje M. Stavrum Norevik, Bergens Tidende
«Arv og miljø» - 2016
«Vigdis Hjorth gjør livet mindre ensomt med bøkene sine»
– Silje M. Stavrum Norevik, Bergens Tidende
«Arv og miljø» - 2016
"Vigdis Hjorth har skrevet sin sterkeste roman; om et seksuelt overgrep som ødelegger alle relasjoner i en familie... Vigdis Hjorth skriver om konfliktene som rulles opp på et tilforlatelig, hverdagslig språk, men det dirrer mellom linjene. Det ligger en energi, et spenningsnivå, i fortellingen som bare er der når noe virkelig står på spill."
– Ole Jacob Hoel, Adresseavisen
«Arv og miljø» - 2016
"Arv og miljø» gjør ikke skam på at Hjorth er en av de beste forfatterne her til lands."
– Kathleen Rani Hagen, Fædrelandsvennen
«Arv og miljø» - 2016
"Som hun kan skrive, Vigdis Hjorth, rett inn i liv og livsvalg de fleste gjenkjenner rundt oss og i oss."
– Guri Hjeltnes, VG
«Arv og miljø» - 2016
"Bare Vigdis Hjorth klarer å behandle et tungt tema på en så stram, intelligent og poetisk måte."
– Cathrine Krøger, Dagbladet
«Arv og miljø» - 2016
«Arv og miljø» gjør ikke skam på at Hjorth er en av de beste forfatterne her til lands.»
– Kathleen Rani Hagen, Færdrelandsvennen
«Arv og miljø» - 2016
"«Arv og miljø» er blant de beste bøkene Vigdis Hjorth har utgitt. Romanens litterære intensitet kan måle seg med «Om bare» (2001), dens sosiale og psykologiske dybdeboring med «Snakk til meg» (2010).(...)
Hjorths forfatterskap vil bli stående som referanseverk for å forstå nære relasjoner mellom mennesker omkring årtusenskiftet.(...)
Et riktig liv, i absolutt forstand, finnes ikke. Men jeg kan vanskelig tenke meg bedre lykter enn Vigdis Hjorths romaner, hvis man leter."– Tom Egil Hverven, Klassekampen
«Arv og miljø» - 2016
"Teksten er følelsesmessig intens og rasende, skrevet med hjerteblod og energi. Romanen er et foreløpig høydepunkt i et forfatterskap som stadig blir mer aktuelt. Kanskje blir romanen høstens viktigste."
– Astrid Fosvold, Vårt Land
«Arv og miljø» - 2016
"Hjorth utporsjonerer hemmelighetene med ibsensk presisjon, slik at spenningsnivået opprettholdes til den siste av de 343 sidene."
– Ingunn Økland, Aftenposten
«Arv og miljø» - 2016
"Vigdis Hjorths nye roman er rasende og klok, skjelvende og stringent."
– Anne Cathrine Straume, NRK
«Arv og miljø» - 2016
"Vigdis Hjorths nye roman er brennbart materiale i ei sterk litterær form.(...)
Vigdis Hjorth har skapt ei sterk litterær form til eit svært ømtåleg tema.
Alt i Arv og miljø indikerer at Hjorth går dit det brenn."– Margunn Vikingstad, Morgenbladet
«Arv og miljø» - 2016
"Vigdis Hjorths nye roman, om arv og skyld i alle ordenes betydninger, er fæl. Men god...«Arv og miljø» er en fortvilet bok, om en desperat higen etter rettferdighet. Definitivt interessant, ytterst velskrevet og med fint utporsjonert spenning. Men mørk, uten det humoristiske skråblikket som pleier å være Hjorths varemerke. «Jeg visst ikke hvordan det var å være et sunt menneske, et uskadd menneske, jeg hadde ikke annen erfaring enn min egen»."
– Gerd Elin Stava Sandve, Dagsavisen
«Et norsk hus» - 2015
"Det berande styrken i romanen er korleis Hjorth skildrar dynamikken mellom Alma og den polske. Her blir Almas nummenheit, i sitt norske hus, avdekt i nokså tydeleg kontrast til den polske dynamitten. Det gir teksten ei verksam balanse mellom tyngde og lettheit. For Hjorth held seg sjølvsagt ikkje frå å snitte skarpt og morosamt inn i det alvoret som for begge kvinnene er er sjølve botnen i relasjonen deira. Klimakset er ein kort utveksling som òg blir den polske sitt moralske dødsstøt overfor Alma: «I avisen det står at du er kulturell person. Jeg har en annen mening.» I slike vekslingar mellom tungt og lett er Vigdis Hjorth udiskutabelt god."
– Margunn Vikingstad, Dag og Tid
«Et norsk hus» - 2015
"Jeg skjønner ikke hvordan hun greier det, men innrømmer at jeg er imponert: Gang etter gang tar Vigdis Hjorth det norske samfunnet på pulsen.(...) Under alt hun skriver ligger en brann - den Alma i romanen tenker seg må ulme i de unge sjeler - og jeg tenker at Vigdis Hjorth blir både eldre og klokere og yngre og mer brennende for hver bok hun skriver."
– Anne Cathrine Straume, P2
«Et norsk hus» - 2015
"Vigdis Hjorth på sin side har vel egentlig aldri vært redd hverken for det banale eller klisjeene. Så har hun da også en egen evne til å skrive seg gjennom det forslitte og stereotypiske og inn mot noe smertefullt eksistensielt. Det er en av grunnene til at jeg setter mer og mer pris på forfatterskapet hennes.(...)en viktig bok om dilemmaer vi alle står overfor, om forholdet mellom det hjemlige og det fremmede og om norsk selvforståelse."
– Anne Merethe K. Prinos, Aftenposten
«Et norsk hus» - 2014
"Godt om gapet mellom høye idealer og hverdagens utfordringer."
– Guri Hjulstad, Trønder-Avisa
«Et norsk hus» - 2014
"Med elegant humor og beklemmende ambivalens utfordres det norske hus' fortreffelighet."
– Ole Jacob Hoel, Adresseavisen
«Et norsk hus» - 2014
"Vigdis Hjorth skriver smart om oss og de andre i sin nye kunstnerroman Et norsk hus."
– Kristine Isaksen, VG
– Anne Cathrine Straume, NRK.no«Et norsk hus» - 2014
"Jeg skjønner ikke hvordan hun greier det, men innrømmer at jeg er imponert: Gang etter gang tar Vigdis Hjorth det norske samfunnet på pulsen.(...) Under alt hun skriver ligger en brann - den Alma i romanen tenker seg må ulme i de unge sjeler - og jeg tenker at Vigdis Hjorth blir både eldre og klokere og yngre og mer brennende for hver bok hun skriver."
«Et norsk hus» - 2014
"Boka er like dyptpløyende, eksistenstung og original som alltid.(...) Som alltid når jeg leser Hjorth, slår det meg hvor inntrengende godt hun tenker. Og hvor elegant og originalt hun formulerer disse tankene.."
– Cathrine Krøger, Dagbladet
«Et norsk hus» - 2014
"På sin særegne måte har hun igjen klart å komponere en historie av den typen som så absolutt er interessant mens lesningen pågår, men som virkelig kommer til sin rett etterpå, når den får synke. Hennes norske hus vokser med tida, i tankene, slik Vigdis Hjorths romaner har for vane. Som alltid svært velskrevet, vekselvis morsom og alvorlig, med skarpe øyne for tema i samtida.
Hjorth leverer varene. Igjen."– Gerd Elin Sandve, Dagsavisen
«Et norsk hus» - 2014
"Det berande styrken i romanen er korleis Hjorth skildrar dynamikken mellom Alma og den polske. Her blir Almas nummenheit, i sitt norske hus, avdekt i nokså tydeleg kontrast til den polske dynamitten. Det gir teksten ei verksam balanse mellom tyngde og lettheit. For Hjorth held seg sjølvsagt ikkje frå å snitte skarpt og morosamt inn i det alvoret som for begge kvinnene er er sjølve botnen i relasjonen deira. Klimakset er ein kort utveksling som òg blir den polske sitt moralske dødsstøt overfor Alma: «I avisen det står at du er kulturell person. Jeg har en annen mening.»
I slike vekslingar mellom tungt og lett er Vigdis Hjorth udiskutabelt
god."– Margunn Vikingstad, Morgenbladet
– Anne Merethe K. Prinos, Aftenposten«Et norsk hus» - 2014
"Vigdis Hjorth på sin side har vel egentlig aldri vært redd hverken for det banale eller klisjeene. Så har hun da også en egen evne til å skrive seg gjennom det forslitte og stereotypiske og inn mot noe smertefullt eksistensielt. Det er en av grunnene til at jeg setter mer og mer pris på forfatterskapet hennes.(...)en viktig bok om dilemmaer vi alle står overfor, om forholdet mellom det hjemlige og det fremmede og om norsk selvforståelse."
«Et norsk hus» - 2014
"Et norsk hus er en intelligent og tankevekkende bok som kan leses som en samtidsdiagnose, en skildring av det typisk norske, og som politisk roman."
– Gro Jørstad Nilsen, Bergens Tidende
«Et norsk hus» - 2014
«Jeg er svært begeistret for Hjorths forfatterskap…. en følelse av at det bak den skarpe, utforskende tenkningen ligger et hektisk, uvørent, levd liv. Med Et norsk hus har Hjorth bygget nok et luftig rom i norsk litteratur, der døra ut til verden står på gløtt.»
– Bjørn Ivar Fyksen, Klassekampen
«Et norsk hus» - 2014
(...)ein god roman som er plausibel og realistisk, men med eit metaforiskpotensial som forfattaren klokleg aldri peiker på."
– Odd W. Surén, Dag og Tid
«Fryd og fare» - 2013
"Forbilledlig presentasjon av andre diktere."
– Olav Løkken Reisop, Dagbladet
«Fryd og fare» - 2013
"Vigdis Hjorth har samla eit knippe gode artiklar ho har skrive om litteratur i ei bok med tittelen Fryd og fare, og der syner ho at eit varmt, kultivert og entusiastisk menneske kan gjera lærdom levande og inspirerande på ein måte maskinene ikkje kan etterlikna (...) Dette er ei bok som det tek tid å lesa, men ikkje av di ho er tjukk eller ordrik. Det kjem berre av at ein må leggja boka ned og gruvla litt no og då og føra diskusjonar med seg sjølv om det eine emnet etter det andre. Først når diskusjonen er vunnen, og det med glans, sjølvsagt, kan ein ta opp boka og lata seg føra vidare i litteraturen, med Vigdis Hjorth som ein klok og god guide."
– Odd W. Surén, Dag og Tid
«Fryd og fare» - 2013
"Når jeg leser Fryd og fare, får jeg lyst til å skrive mer som Vigdis Hjorth ... et inspirerende bidrag til den evige debatten om litteraturens rolle."
– Torill Moi, Morgenbladet
«Fryd og fare» - 2013
"Essaysamlingen viser en forfatter som spiller på et stort register.(...)Essaysamlingen gir et godt innblikk i Vigdis Hjorths mange pasjonerte litterære forhold. De viser en forfatter som spiller på et stort register, der erotikken på ingen måte er enerådende, men en av mange menneskelige felter som kan brukes for å belyse livsvilkårene og forstå mer av seg selv."
– Turid Larsen, Dagsavisen
«Fryd og fare» - 2013
"Vigdis Hjorth kan kunsten å forføre leseren uten å tape alvoret av syne. Resultatet er elleve gode tekster om liv og litteratur.(...)Hjorth er opptatt av frihet og ansvar, og essayet om Søren Kierkegaard vever det personlige sammen med filosofiske innsikter om å tørre å leve sitt liv utenfor konformitetspresset. Vigdis Hjorths liv og litteratur er i så måte et eksempel til etterfølgelse.(...)Vigdis Hjorths essaysamling Fryd og fare minner oss om at litteratur på ett eller annet vis må angå leseren for å være relevant og interessant."
– Gro Jørstad Nilsen, Bergens Tidende
«Leve posthornet!» - 2013
"Sjelden jeg har blitt så høy på en roman (...) En av hennes aller beste bøker."
– Anne Merethe K. Prinos, Aftenposten
«Leve posthornet!» - 2013
"På alle måter en vellykket roman fra Vigdis Hjorth."
– Frode Helmich Pedersen, Bergens Tidende
«Leve posthornet!» - 2013
"Imponerende renselsesreise (...) Vigdis Hjorth vender seg inn i et eksistensielt alvor i Leve posthornet! Boka er et stort skrik, og Hjorth har skrevet en sterk roman om identitet, autentisitet og om å velge modig. (...) Det er skarpt sett, og meget godt skrevet."
– Eskild Skjeldal, Vårt Land
«Leve posthornet!» - 2013
"Det er enormt godt gjort å skrive noe såpass sjeldent som en politisk-personlig roman uten at den blir kjedelig og intern. Som alltid i lysende presise setninger, med en helt unik fingerspissfølelse for flyt og ordvalg."
– Gerd Elin Sandve, Dagsavisen
«Leve posthornet!» - 2012
"Skal du lese én roman om ensomhet og postvesenet, la det bli denne.(...)
(...) Det er nesten umulig å vite hvor man skal begynne når man skal snakke om Hjorths romaner. De er umiddelbare, men blir hengende og sparke i deg en stund etterpå. Denne gangen er det intet mindre enn politikk, postvesen og en ung ensom kvinne som forenes. Kan det blir interessant? Ja, hos Hjorth kan det."
– Mari Nymoen Nilsen, VG
«Leve posthornet!» - 2012
"Vigdis Hjorth vender seg inn i et eksistensielt alvor i Leve posthornet! Boka er et stort skrik, og Hjorth har skrevet en sterk roman om identitet, autentisitet og om å velge modig.(...)Det er skarpt sett, og meget godt skrevet."
– Eskil Skjeldal, Vårt Land
«Leve posthornet!» - 2012
"Det er få som kan beskrive en kvinne på randen så godt som Hjorth(...)"
"Nettopp det er det sympatiske med denne boka. Og kanskje også det originale. Hjorth løfter frem politikken, ikke den internasjonale storpolitikken, men den grå kommunepolitikken– og viser hvor eksistensielt viktig den kan være. I en roman der de tilsynelatende enkleste formuleringer bærer en Hjorthsk dobbelthet og dybde i seg.»
– Cathrine Krøger, Dagbladet
«Leve posthornet!» - 2012
«Gjemt inne i romanen er en liten perle av en fortelling om et brev som bare nådde frem fordi postbudet virkelig la seg i selen for å finne riktig adressat. Denne gjør Leve posthornet! til noe mer enn en historien om kommunikasjonsrådgiveren og postdirektivet. Dette blir
dermed en bok som ikke primært handler om det atomiserte samtidsmennesket eller nostalgien ved håndskrevne brev, men om kommunikasjon. Skal man lese en roman om postdirektivet i år, må det vel være denne.»– Bjørn Gabrielsen, Dagens Næringsliv
«Leve posthornet!» - 2012
"Vigdis Hjorths Leve posthornet! kan applauderes for mangt, ikke minst for å være noe så usannsynlig som en vellykket politisk roman om (hold deg fast) postdirektivet."
"På alle måter en vellykket roman fra Vigdis Hjorth."– Frode Helmich Pedersen, Bergens Tidende
«Leve posthornet!» - 2012
(...)en knallfin bok. Det er ikke mange som utforsker ensomhet med større mot i dag. Heia Hjorth!"
– Kaja Schjerven Mollerin, Klassekampen
«Leve posthornet!» - 2012
Sjelden jeg har blitt så høy på en roman som av Vigdis Hjorths bok om EUs postdirektiv... En av hennes aller beste bøker....Jeg er nesten fristet til å si Leve Vigdis Hjorth!
– Anne Merethe K.Prinos, Aftenposten
«Leve posthornet!» - 2012
"En rar og real post-umodernistisk godtepose av politikk, poesi og
tungsinn."– Ole Jacob Hoel, Adresseavisen
«Leve posthornet!» - 2012
"Det er enormt godt gjort å skrive noe såpass sjeldent som en politisk-personlig roman uten at den blir kjedelig og intern. Som alltid i lysende presise setninger, med en helt unik fingerspissfølelse for flyt og ordvalg."
– Gerd Elin Stava Sandve, Dagsavisen
«Leve posthornet!» - 2012
"...når Hjorth går laus på politiske og eksistensielle problemstillingar
med velkjent vidd og eksistensielt mot, er det berre å gje seg over."– Merete Røsvik Granlund, Dag og Tid
«Leve posthornet!» - 2012
"Det virker så lett å lese bøkene til Vigdis Hjorth. Ingen språklige krumspring som tvinger oss til å lese sakte, historier som glir … episoder til å flire av. Både «Leve posthornet» og andre av romanene hennes krever vilje til å reflektere, for her er det mye å tenke over.(...)Les boken, lag eselører, strek under – tenk, og tenk mer. Leve Vigdis Hjorth. Leve alvoret. Leve de modige valgene."
– Helga Lilleland, Varden
– John Freeman, — The New York Times«Leve posthornet!» - 2012
«The poet laureate of this kind of tale is the Norwegian novelist Vigdis Hjorth, whose brisk, skittering books pounce on everyday experiences, revealing beneath their forensically detailed surfaces pools of risk and doubt. ... Hjorth’s latest novel to appear in English, “Long Live the Post Horn!,” is a brilliant study of the mundane, full of unexpected detours and driving prose. It is also the best post office novel ever written, first published in 2013 but arriving in the United States just in time for an election that has made routine mail delivery one of the tensest political battlegrounds in years. ... Hjorth’s novel, lucidly translated by Charlotte Barslund, ingeniously orbits the intimate stories that are possible only when a character has put words on paper and sent them through the post.
«Leve posthornet!» - 2012
"Nettopp det er det sympatiske med denne boka. Og kanskje også det originale. Hjorth løfter frem politikken, ikke den internasjonale storpolitikken, men den grå kommunepolitikken– og viser hvor eksistensielt viktig den kan være. I en roman der de tilsynelatende enkleste formuleringer bærer en Hjorthsk dobbelthet og dybde i seg."
– Cathrine Krøger, Dagbladet
«Jørgen + Anne er sant» - 2012
«I denne boken presenteres vi for en kjærlighet som overgår det meste ...»
– Helge Andersen, Aftenposten
«Tredve dager i Sandefjord» - 2011
«Slik blir Tredve dager i Sandefjord vitne om en virkelighet som fascinerer og frastøter nettopp i kraft av sin sannhetsgehalt.»
– Kjersti Juul, Vårt Land
«Tredve dager i Sandefjord» - 2011
«Tredve dager i Sandefjord er Vigdis Hjorth på sitt aller, aller beste. Det sier ikke så rent lite.»
– Gerd Elin Stava Sandve, Dagsavisen
«Tredve dager i Sandefjord» - 2011
«Nok en gang lykkes Vigdis Hjorth i å utfordre kjerneleserens selvbilde ved å plassere den ressurssterke middelklassekvinnen i samfunnsgrupper hun ikke tilhører.»
– Ane Nydal, Morgenbladet
«Tredve dager i Sandefjord» - 2011
«Tredve dager i Sandefjord er først og fremst en reflektert fremstilling av fengselsoppholdet fra dag til dag, og hever seg kvalitetsmessig over den gjengse norske samtidsromanen ved å peke ut over seg selv på en alvorlig måte.»
– Frode Helmich Pedersen, Bergens Tidende
«Tredve dager i Sandefjord» - 2011
«Tredve dager i Sandefjord er ikkje berre ein rapport frå eit fengsel, det er også -og ikkje minst- ein rapport frå ei sjel som veit at ho er sin eigen fange og den dommen ser ut til å vere på livstid. Vigdis Hjorth skildrar identitetssmerter med ubehageleg presisjon.»
– Marta Norheim, NRK
«Tredve dager i Sandefjord» - 2011
«God bok og godt gjort Hjorth!»
– Solgunn Solli, Altaposten
«Tredve dager i Sandefjord» - 2011
"Tredve dager i Sandefjord er Vigdis Hjorth på sitt aller, aller beste. Det sier ikke så rent lite."
– Gerd Elin Sandve, Dagsavisen
«Tredve dager i Sandefjord» - 2011
"Tredve dager i Sandefjord er ikkje berre ein rapport frå eit fengsel, det er også -og ikkje minst- ein rapport frå ei sjel som veit at ho er sin eigen fange og den dommen ser ut til å vere på livstid. Vigdis Hjorth skildrar identitetssmerter med ubehageleg presisjon."
– Marta Norheim, P2
«Tredje person entall» - 2010
«Gode skildringer av studietid og en nødvendig skilmisse, tette skildringer av alkoholens lindring og forbannelse.»
– Trine Styve Varlo, Haugesunds Avis
«Om bare» - 2010
«En stor, tragisk kjærlighetsroman som treffer leseren som et hurtigtog.»
– Tonje Tveite, Dagbladet
«Om bare» - 2010
«Med romanen Om bare har Hjort tatt steget opp en divisjon. Den er skrevet med hennes hjertblod og er trolig hennes beste.»
– Berit Kobro, VG
«Takk, ganske bra» - 2010
"Asker og Bærum-varianten av "borgerskapets diskrete sjarm", en av Hjorths spesialdistanser, har sjelden vært mer nådeløst, og samtidig medlevende, dissekert."
– Knut Faldbakken, VG
«Takk, ganske bra» - 2010
"Vigdis Hjort har skrevet en roman som kan leses på flere plan ...Les den som det du vil - men les den!"
– Lotte Aske, Stavanger Aftenblad
«Tredje person entall» - 2010
«En bred og dyp roman fra Vigdis Hjort, som med sin særegne begavelse avdekker borgerskapets diskré sjarm. Hun har skrevet en roman som berører og imponerer.»
– Turid Larsen, Dagsavisen
– Maya Troberg Djuve, Dagbladet«Tredje person entall» - 2010
«Hjorth forsker, som før, på kreftene som herjer i menneskene. Hun er en skarpsindig forfatter, og det hele er underholdende, intenst og velskrevet.»
«Tredje person entall» - 2010
«Vigdis Hjorth er en eksepsjonelt god forteller. Hun skriver klart, skarpt og klokt, underholdende og skremmende presist. Hjorth har en evne til å fange situasjoner og erfaringer i språk som gjør at man sitter og tenker: akkurat sånn er det.»
– Marie G. Auberg, Aftenposten
«Tredje person entall» - 2010
«Jeg er imponert over Vigdis Hjorth. Med sin nye roman Tredje person entall viser hun en språklig og kunstnerisk side jeg knapt har sett i hennes bøker tidligere.»
– Finn Stenstad, Tønsbergs Blad
«Tredje person entall» - 2010
«I sine siste romaner har Vigdis Hjorth balet med eksistensielle spørsmål, og hun har ikke vært redd for å kombinere høyt og lavt, hverdag og høytid. I Tredje person entall skriver hun på en overbevisende måte frem smerten over tilværelsens uutholdelig letthet.»
– Anne Catrine Straume, P2
«Drama med Hilde» - 2010
Med Drama med Hilde har Vigdis Hjorth skrevet en annerledes kvinneroman. Tematisk er den som en grov parodi på triviallitteraturen. Formmessig er den fiks, velskrevet - og morsom."
– Tone Solberg, Dagbladet
«Fransk åpning» - 2010
"Språklig sett kjører hun slalåm mellom sexklisjeer og tabuord, uten å bomme på portene. Løpet er intenst og bevisst utført av en forfatter som har kontroll (!) over virkemidlene."
– Inger Bentzrud, Dagbladet
«Med hånden på hjertet» - 2010
«Det er en utrolig bra studentroman som alle studenter bør lese. Den er ufattelig tatt på kornet. Så er den veldig morsom. Jeg tror hun har skrevet den fordi hun har kjent på hvordan det er, og hun har villet skrive til unge studentjenter: Slapp av, de kara der er langt fra så smarte som du tror.»
– Marte Michelet, Universitas
«Snakk til meg» - 2010
"Hjorth er først og fremst intet mindre enn en innmari god forteller, hun gir oss setninger som får tankene til å vugge i takt med fortellingen og tenke at ja: slik er det, vri oss, smile, le og sørge litt på de rette stedene."
– Mari Nymoen Nilsen, VG
«Snakk til meg» - 2010
"(...)vokser det altså frem en skarp og nyansert fremstilling, som er relevant på ulike plan: Romanen fungerer både som en ganske brutal fortelling om ensomhet og eksistensiell smerte og som en skarp avsløring av den politisk korrekte, men forsiktige Ingeborgs møte med det fremmede."
– Anne Merethe K. Prinos, Aftenposten
«Snakk til meg» - 2010
"Dette kunne lett blitt en platt og intetsigende beretning, men forfatteren gjør historien om Ingeborg mangesidig, betagende og fullstendig troverdig. Det skyldes at hun behersker språket på beste vis, kommer bak ordene, gir jeg-personens følelsesliv fullverdig dekning gjennom indre monolog i en ytterst knapp, men dekkende form. En prestasjon."
– Finn Stenstad, Tønsbergs Blad
«Snakk til meg» - 2010
"Vigdis Hjorth er en klok forfatter, som alltid evner å overraske også når hun skriver om det tilsynelatende klisjeaktige som møtet mellom en svart mann og en hvit kvinne kan være. Hjorth banaliserer aldri, hun blir aldri sentimental, heller ikke denne gangen. (...) Det skal også sies at avslutningen på Snakk til meg er helt usedvanlig og overraskende i sin brutale og avslørende erkjennelse."
– Turid Larsen, Dagsavisen
«Snakk til meg» - 2010
"Hjorth lar sin jeg-forteller fremstå med både klokskap og naivitet, innsikt og ironi, slik at denne i det ytre kjedelige bibliotekaren psykologisk sett blir en rik skikkelse. (...)Med Snakk til meg har Hjorth føyd en ny og mindre opprørsk, men like interessant, skikkelse til sitt persongalleri av strevende, selvødeleggende, klønete, alminnelige mennesker."
– Ane Farsethås, Dagens Næringsliv
«Snakk til meg» - 2010
"Vigdis Hjorth har skrevet en av sine beste romaner - om norsk-etnisk usikkerhet i møte med det fremmede. Snakk til meg er en sjeldent god fortelling om et slikt stivnet sinn: en alminnelig, anonym norsk kvinne. (...) Romanen har litterære kvaliteter som med solid margin sprenger snevre politiske rammer. Historien vokser ved gjenlesning og blir en eksistensielt bevegelig - og bevegende - roman, med et vell av tolkningsmuligheter, blant de aller beste Hjorth har skrevet."
– Tom Egil Hverven, Klassekampen
«Snakk til meg» - 2010
"Snakk til meg har blitt den sterkeste, klokeste og vareste av de hjorthbøkene jeg har lest."
– Jan Askelund, Stavanger Aftenblad
«Snakk til meg» - 2010
"Det er en smittende fortalt roman, en av høstens varmeste."
– Olav Egil Aune, Vårt Land
«17.15 til Tønsberg» - 2010
«17.15 til Tønsberg er lettlest, spennende og samtidig lavmælt. Jeg vil nesten kalle den fabelaktig i sin stilsikre konsentrasjon. Etter min mening representerer den et høydepunkt i Hjorths omfattende forfatterskap.»
– Kari Wærum, Fredrikstad Blad
«17.15 til Tønsberg» - 2009
"17.15 til Tønsberg er lettlest, spennende og samtidig lavmælt. Jeg vil nesten kalle den fabelaktig i sin stilsikre konsentrasjon. Etter min mening representerer den et høydepunkt i Hjorths omfattende forfatterskap."
– Kari Wærum, Fredriksstad Blad
«17.15 til Tønsberg» - 2009
"Hjorth har skrevet en både underholdende og gripende roman."
– Sjur Andersen, Poeten.no
«17.15 til Tønsberg» - 2009
"En stram, liten roman som noen hver kan bli litt klokere av."
– Kjell Olaf Jensen, Arbeiderbladet
«17.15 til Tønsberg» - 2009
"Vigdis Hjorth har skrevet en klok, varm roman som angår mange mennesker. «17.15 til Tønsberg» er fin lesning."
– Ørjan Greiff Johnsen, Adresseavisen
«17.15 til Tønsberg» - 2009
"17.15 til Tønsberg er en underholdende roman til å kjenne seg igjen i. Vigdis Hjorth har skildret veien fra et psykisk nullpunkt, gjennom opprørende sjelelige bølger, til langsomt tilbakevendende livsmot."
– Hannelore W. Langstrøm, Fædrelandsvennen
«17.15 til Tønsberg» - 2009
"Eksklusiv litterær nytelse om menneskets lodd."
– Cathrine Krøger, Dagbladet
«Tredje person entall» - 2008
"Hjorth forsker, som før, på kreftene som herjer i menneskene. Hun er en skarpsindig forfatter, og det hele er underholdende, intenst og velskrevet."
– Maya Troberg Djuve, Dagbladet
«Tredje person entall» - 2008
"Vigdis Hjorth er en eksepsjonelt god forteller. Hun skriver klart, skarpt og klokt, underholdende og skremmende presist. Hjorth har en evne til å fange situasjoner og erfaringer i språk som gjør at man sitter og tenker: akkurat sånn er det."
– Marie G. Aubert, Aftenposten
«Tredje person entall» - 2008
"I sine siste romaner har Vigdis Hjorth balet med eksistensielle spørsmål, og hun har ikke vært redd for å kombinere høyt og lavt, hverdag og høytid. I Tredje person entall skriver hun på en overbevisende måte frem smerten over tilværelsens uutholdelig letthet."
– Anne Cathrine Straume, P2
«Fordeler og ulemper ved å være til» - 2008
"Lystig og grusom"
– Tonje Vold, Dagbladet
«Fordeler og ulemper ved å være til» - 2008
"Vigdis Hjorth skriver godt. Hun tenker godt. Dessuten er hun morsom. (...) Få mestrer så presist og vakkert å uttrykke intensiteten i fysiske og emosjonelle erfaringer. "
– Maya Troberg Djuve, Dagbladet
«Fordeler og ulemper ved å være til» - 2005
"Full av liv og godt littterært formidlet"
– Torunn Borge, Klassekampen
«Fordeler og ulemper ved å være til» - 2005
"(...)og store deler av romanen hører med blant det beste som skrives i norsk litteratur i dag."
– Kjell Olaf Jensen, Aftenposten
«Fordeler og ulemper ved å være til» - 2005
"Lystig og grusom."
– Tonje Vold, Dagsavisen
«Fordeler og ulemper ved å være til» - 2005
"Det er moro å lese ein roman som både er velskriven, underhaldande og klok på same tid. "
– Marta Norheim, P2
– Maya Troberg Djuve, Dagbladet«Fordeler og ulemper ved å være til» - 2005
"Vigdis Hjorth skriver godt. Hun tenker godt. Dessuten er hun morsom. (...) Få mestrer så presist og vakkert å uttrykke intensiteten i fysiske og emosjonelle erfaringer."
«Fordeler og ulemper ved å være til» - 2005
"En bemerkelsesverdig god roman. (...) Språket tynes for alt det har å gi, og på sitt beste får Hjorth setningene sine til å gløde. Her er vindskeive og merkelig vakre bilder og situasjoner, som vitner om en forfatter som strekker og strekker seg."
– Gaute Heivoll, Fædrelandsvennen
«Hva er det med mor» - 2000
"Vigdis Hjorth har skrevet en utfordrende, provoserende, hensynsløst utleverende, modig og vakker bok om en alkoholisert mor og hennes tenårigsdatter Mari.
(...)Det er en innsiktsfull og klok roman Hjorth har skrevet. Den er på samme tid både fandenivoldsk provoserende og hjerteskjærende gripende.
(...) Hva er det med mor er en bok som ikke straks forlater deg når du legger den fra deg. Den utfordrer den skaper ubehag, og den gir glede."
– Turid Larsen, Dagsavisen