Er mor død

Johanna er kunstner og har tilbrakt de siste tre tiårene i USA sammen med mannen sin og sønnen deres. Etter at mannen dør, vender Johanna tilbake til hjemlandet. Hva gjenstår av livet Johanna etterlot seg i Norge for flere tiår siden? Hva forventer hun å finne når hun kommer tilbake? Hvordan skal hun greie å bygge bro mellom fortid og nåtid? I romanen følger vi Johannas selvransakelse, men også hennes forsøk på å forstå og nærme seg sin mor. Igjen skriver Vigdis Hjorth medrivende og dyptloddende om tidløs tematikk.

«Språklig og komposisjonsmessig praktfullt fra Vigdis Hjorth.»

«Vigdis Hjorth kliner til som aldri før og hun imponerer med både naturskildringer og den elegante plasseringen av et forsvar for levende modeller i kunsten.»

«Er mor død er i alle fall en strålende, nesten fysisk vond, roman (...)»

«(...)en allmenn og sterk historie »

««Er mor død» er en sterk og riktig god roman (...)»

«Er mor død er et morsoppgjør det slår gnister av. Riktignok har Virginia Woolf hevdet at det er enhver forfatters oppgave å ta livet av «engelen i huset», altså hun som skulle sveve som en engel gjennom huset og dekke alle mannens og barnas behov. Vigdis Hjorth skriver at «en mor er et mord uten d». Men jeg leser «Er mor død» mer som et langsomt, reflektert, delvis motvillig, men nødvendig modermord, enn som en blodig tilintetgjørelse. Det er dypt rystende, brutalt ærlig, og klokt tenkt. (...) levert med språklig bravur og stilistisk sikkerhet i sedvanlig Hjorth-kvalitet.»

«Er mor død er en grublende og søkende roman, som viser hvorfor hun er blant våre aller beste (...) Her er ord som dukker opp når du googler «mor-datter-forhold»: betent, kronglete, vanskelig, kontrollerende, krevende, kvelende, avvisende, hjelp. Temaet er så utbredt at det er blitt en klisjé. Men ikke hvis du er Vigdis Hjorth. Å lese hennes litterære dypdykk ned i denne materien, kjennes både tidløst og samtidig merkelig forfriskende. (...) Man føler seg alltid litt klokere av å lese Vigdis Hjorth, og årets roman er intet unntak. (...) Noen setninger, som denne, fremkaller et lett trykk bak øynene også etter tredje lesning: «Alltid når jeg skulle være glad måtte jeg glemme mor og far. Be hjertet om å roe seg bak ribbeina, ikke vri deg sånn, hjerte!» Høstens roman er blant hennes aller beste – og det er nok å ta av.»

«Forholdet mellom datter og mor kan knapt skildres mer tilspisset og hjerteskjærende enn Vigdis Hjorth gjør det i romanen «Er mor død».»

«(...) man gripes av historien som skrives fram, selv om den er rystende og opprivende. »

«Vigdis Hjorth viser seg fram, nok en gang, som en stor forfatter.»

«Årets roman er en sterk roman (...)»

«Vigdis Hjorth er tilbake der hun er best,med en rå og vond bok (...)»
«Vigdis Hjorth virker på leseren.»
«Er mor død» er en roman dirrende av energi, av frustrasjon, av sorg og sinne.»

«Vigdis Hjorth virker på leseren. Johannas kamp engasjerer, også om man ikke helt forstår den. Er mor død er en roman dirrende av energi, av frustrasjon, av sorg og sinne.»

«Slutten er ikke alltid lykkelig. Ikke i kunsten, og ikke i livet. Men Hjorth står i det, står i ubehaget, tvinger fram en tekst det er umulig ikke å ta stilling til. Modig og kompromissløst. Typisk henne.»

"Et barn roper etter mor og får ikke svar. Hjorths bok av året er hjerteskjærende, kompromissløs og utrettelig selvransakende."

«Vigdis Hjorth har skrevet en uforglemmelig roman, og samtidig satt sine kritikere i en retorisk sett umulig posisjon.

Den som går «på leit etter Faderen» finner «seg sjølve», heter det i åpningen av Arne Garborgs Den burtkomne Faderen (1899), en bok Vigdis Hjorths nye og dypt bevegende roman står i erklært gjeld til. Er mor død er Hjorths oppfølger til Arv og miljø fra 2016, romanen som utløste en omfattende debatt om forholdet mellom litteratur og virkelighet, med sitt portrett av en kvinne som møter kalde skuldre hos sin familie da hun forteller om farens overgrep på henne. Og den er blitt en litterær knallperle. (...)
Barnebarnet spør: «Mormor? Har du en mor? «Alle har en mor», svarer Bergljot. «Er moren din død?» spør barnebarnet. Og slik grubles det sårt og lengselsfylt på den første siden av denne nye romanen, som nærmest ser ut til å ha fått sin tittel like fra munnen til Bergljots barnebarn: «Hun ville kontaktet meg hvis mor døde. Hun har plikt til det? (...) Og romanen begynner å bore. Der Arv og miljø brukte Bergljots mange samtaler om politisk filosofi og historie med vennen Bo som verktøy for å finne eksistensielle svar, og den nydelige fellesskapsfortellingen Leve posthornet! (2012) brukte Kierkegaards filosofi, er denne romanen langt mer naken. (...) Med Er mor død har Vigdis Hjorth skrevet en av de mest særegne og presise tapsfortellingene jeg kan huske å ha lest, og jeg har lest mange. Romanens beskrivelse av det fraværende menneskets nærvær, altså hvordan den «ekte» moren får en slags dobbeltgjenger i Johannas hode, er tvers gjennom vellykket. Nøyaktig slik er det jo det oppleves, og aldri har jeg sett eller tenkt det på den måten Hjorth dikter det frem her. (...) Tapsfortellingen er romanens soleklart viktigste motiv. Men nesten like viktig, og helt sikkert mer oppmerksomhetsmagnetisk i den debatten som vil følge utgivelsen, er refleksjonene omkring forholdet mellom kunst og virkelighet, med utgangspunkt i Johannas bilder. De to sporene henger dessuten, som vi snart skal komme tilbake til, på snedig og svært imponerende vis uløselig sammen. (...) Grunnen til at Hjorths forfatterskap med rette og svært fruktbart skal leses inn i diskusjonen om forholdet mellom liv og litteratur, ligger blant annet i hvordan hun gjør slikt hele tiden: Lar fortellinger, store eller små, dukke opp igjen i ulike varianter i romanene. (...) Denne romanen stiller spørsmål. Og svarene er ikke gitt. Det er virkelig som om den tråkker ut i det ukjente, bruker språket til å finne trygge steder å sette foten, mer språk og et nytt skritt ut i mørket. Romanen avbilder ikke noe på forhånd gitt, en avklart virkelighet, men forsøker oppriktig å finne ord for følelser, finne en fortelling om et liv, finne en plass til ord mellom mor og jord. Og jorden er koia ute i marka. Passasjene herfra er så nydelige at de hadde fortjent en helt egen anmeldelse, men det får bli en annen gang.
De siste 30-40 sidene av Er mor død er et crescendo av de helt sjeldne, og da siste setning var lest, reagerte kroppen min med et spontant gisp - i begeistring og forundring. Slik det ser ut fra skrivebordet mitt akkurat nå, når ingen etterpåklokskap ennå har rukket å melde seg, har Hjorth med dette skrevet sin flotteste roman. Jeg kommer aldri til å glemme Johanna.

«Storslagent om mor (...) For romanens virkelige forse ligger her: Johannas enetale er både så entydig og samtidig vaklende i sin tvil at rommet for å se hovedpersonens blindsoner i grunn blir ganske stort. Og, i kombinasjon med bruddstykkene Johanna skildrer fra barndommen, blir det stadig klarere at mor kan vurderes fra svært ulike synsvinkler. På den måten illustreres elegant to innsikter som til sammen er smertefulle: for det første at mennesket ikke slutter å bære på egen lidelse i det øyeblikket en blir forelder, og samtidig at barnet aldri vil kunne behandle sin mor som fritatt fra ansvar for ikke å videreføre smerteerfaringen; uansett hvor tung og sammensatt den måtte være.

Johannas undrende setninger, hennes spørsmål til seg selv og leseren og hennes desperate drift mot moren utgjør i sum en velkomponert fortelling om tap og kunstens relasjon til virkeligheten. Men mest av alt er det en troverdig skildring av hvordan barndommen merker barnet, og hvordan smerte kan sildre uhemmet videre i blodet – også til neste generasjon.»

«Det er svært ikke at føle taknemmelighed for Vigdis Hjorts mod, og uanset din rolle i en familie bør du læse Er mor død, for hun borer fingeren ind i alle de åbne sår. Det er blot at slå op i bogen, vælge et tekststykke og lægge sig på Freuds briks.
Vigdis Hjorths formidable og modige fortælling, Er mor død, om de, der bærer rundt med deres mor på ryggen som deres livs kors, burde være obligatorisk læsning for alle med en familie.»

Vigdis Hjorth er født i 1959. Hun vokste opp i Oslo og har bodd i København, Bergen, Sveits og Frankrike. Hun er cand.mag. med fagene idehistorie, statsvitenskap og litteraturvitenskap.

Hjorth debuterte i 1983 med barneboken Pelle-Ragnar i den gule gården som hun fikk Norsk kulturråds debutantpris for. For sin andre bok, Jørgen + Anne er sant, fikk hun Kritikerprisen. Gjennombruddet som forfatter for voksne kom med romanen Drama med Hilde (1987). Sommeren 2006 kåret Dagbladets lesere Om bare (2001) til én av de viktigste romanene fra de siste 25 årene.