Vigdis Hjorth tildelt Kritikerprisen 2016 for «Arv og miljø»

Vigdis Hjorth skriver eksistensielle bøker om menneskers vilkår og livsvalg, og hun har et skarpt blikk for aktuelle temaer i samtiden. Siden debuten med barneboka Pelle-Ragnar i den gule gården i 1983, har Hjorth skrevet 27 bøker. Det store gjennombruddet kom med Arv og miljø (2016), som ble både kritikerfavoritt og en stor salgssuksess.

Arv og miljø

Vigdis Hjorths kritikerroste roman Arv og miljø utløste en stor debatt om virkelighetslitteratur da den kom ut. Den vant Bokhandlerprisen 2016, og ble nominert til Nordisk råds litteraturpris.

Juryens begrunnelse

Blant Vigdis Hjorths mange gode romaner er Arv og miljø et foreløpig høydepunkt. I forfatterskapet pågår en kontinuerlig utforsking av smerte og sannhet. Romanen handler om den sannheten som eies av hver og en av oss. I en familie finnes det alltid ulike fortellinger om samme livsfelleskap. Søsken har ofte hatt helt forskjellige barndommer og sitter med hver sine historier om hva det innebar å vokse opp nettopp i den familien. I Arv og miljø borer jeg-fortelleren Bergljot etter sannheten om sin oppvekst og kjemper for at de andre i familien skal godta hennes versjon av den felles familiehistorien. Bergljots sannhet handler om krenkelse og krever at de andre i familien innser at foreldrene bærer skyld. Stikk imot deres egne selvfortellinger, der moren og faren er skyldfrie, og Bergljot en tilgjort løgner. At Hjorth makter å løfte dette til et allment tema, om nære relasjoner og hvordan vi lever med hverandres sannheter i samme familie, er helt lysende. Romanen er også nådeløs fordi den viser hvordan Bergljot er grenseoverskridende overfor sine egne barn. Grenseløshet går i arv. Tidligere har Hjorth hatt Søren Kierkegaard som følgesvenn. Nå får han følge av Carl Gustav Jung og Sigmund Freud.

Vigdis Hjorths takketale

Takk for en gjev, gjev pris!

Jeg skal i dagens anledning komme med en innrømmelse, på vegne av meg selv, men også på vegne av forfattere

flest, tror jeg – og det er at vi bryr oss mye mer om kritikerne enn vi later som.
For vi må jo – som dere sikkert forstår – beskytte oss mot dere.
Det er litt som når man er usikker og forelsket og ikke vet om det er gjengjeldt, man må holde en viss avstand – fordi man er så sårbar.

Det er i grunnen rart at det ikke er skrevet mer om dette forholdet – kriminalromaner?

Men - de siste dagene har jeg tenkt over hvor stor betydning kritikken, resepsjonen av et forfatterskap faktisk har.

Ikke bare for leserne og allmennheten som får veiledning og opplysning og råd, og ikke bare – som ikke er bare - for hele det litterære feltet, det litterære kretsløpet, som kritikken er en helt uvurderlig – og jeg mener UVURDERLIG- del av – som bidrar til den samtalen om litteratur som i egentlig forstand er en samtale om samfunnet og vår felles eksistens, vår fortid og vår mulige framtid.

Vi vet det jo fra litteraturhistorien – vi kjenner til de danske Brandes-brødrene som mante forfatterne til å sette problemer under debatt og som påvirket alle nordens forfattere med sine skrifter og sin kritikk, men det skjer nå også – tro meg, kritikere har dyttet forfattere i retninger de selv ikke trodde de ville gå i. Jeg kjenner til mange slike tilfeller.

Jeg selv har droppet romanprosjekter og påbegynt nye i plutselig klarsyn utløst av en setning i en kritikk.

Det sitter som dere forstår - langt inne å innrømme dette- men nå er det gjort.
Mer konkret kan jeg være når jeg blir modigere.

Som dere forstår – denne prisen betyr enormt mye for meg.

Og for mitt forlag som står last og brast og som daglig avverger katastrofer – dere skulle bare vite hvordan de passer på meg,
Og takk selvfølgelig til min uforlignelige og uvurderlige redaktør Eva Grøner. Uten Eva Grøner ingen Vigdis Hjorth.

Men først og fremst og i disse hårde tider; Fred kritikerne! Fred over kritikerne! Fred og ufred være med dem!