«Vigdis Hjorth har skrevet en uforglemmelig roman, og samtidig satt sine kritikere i en retorisk sett umulig posisjon.
Den som går «på leit etter Faderen» finner «seg sjølve», heter det i åpningen av Arne Garborgs Den burtkomne Faderen (1899), en bok Vigdis Hjorths nye og dypt bevegende roman står i erklært gjeld til. Er mor død er Hjorths oppfølger til Arv og miljø fra 2016, romanen som utløste en omfattende debatt om forholdet mellom litteratur og virkelighet, med sitt portrett av en kvinne som møter kalde skuldre hos sin familie da hun forteller om farens overgrep på henne. Og den er blitt en litterær knallperle. (...)
Barnebarnet spør: «Mormor? Har du en mor? «Alle har en mor», svarer Bergljot. «Er moren din død?» spør barnebarnet. Og slik grubles det sårt og lengselsfylt på den første siden av denne nye romanen, som nærmest ser ut til å ha fått sin tittel like fra munnen til Bergljots barnebarn: «Hun ville kontaktet meg hvis mor døde. Hun har plikt til det? (...) Og romanen begynner å bore. Der Arv og miljø brukte Bergljots mange samtaler om politisk filosofi og historie med vennen Bo som verktøy for å finne eksistensielle svar, og den nydelige fellesskapsfortellingen Leve posthornet! (2012) brukte Kierkegaards filosofi, er denne romanen langt mer naken. (...) Med Er mor død har Vigdis Hjorth skrevet en av de mest særegne og presise tapsfortellingene jeg kan huske å ha lest, og jeg har lest mange. Romanens beskrivelse av det fraværende menneskets nærvær, altså hvordan den «ekte» moren får en slags dobbeltgjenger i Johannas hode, er tvers gjennom vellykket. Nøyaktig slik er det jo det oppleves, og aldri har jeg sett eller tenkt det på den måten Hjorth dikter det frem her. (...) Tapsfortellingen er romanens soleklart viktigste motiv. Men nesten like viktig, og helt sikkert mer oppmerksomhetsmagnetisk i den debatten som vil følge utgivelsen, er refleksjonene omkring forholdet mellom kunst og virkelighet, med utgangspunkt i Johannas bilder. De to sporene henger dessuten, som vi snart skal komme tilbake til, på snedig og svært imponerende vis uløselig sammen. (...) Grunnen til at Hjorths forfatterskap med rette og svært fruktbart skal leses inn i diskusjonen om forholdet mellom liv og litteratur, ligger blant annet i hvordan hun gjør slikt hele tiden: Lar fortellinger, store eller små, dukke opp igjen i ulike varianter i romanene. (...) Denne romanen stiller spørsmål. Og svarene er ikke gitt. Det er virkelig som om den tråkker ut i det ukjente, bruker språket til å finne trygge steder å sette foten, mer språk og et nytt skritt ut i mørket. Romanen avbilder ikke noe på forhånd gitt, en avklart virkelighet, men forsøker oppriktig å finne ord for følelser, finne en fortelling om et liv, finne en plass til ord mellom mor og jord. Og jorden er koia ute i marka. Passasjene herfra er så nydelige at de hadde fortjent en helt egen anmeldelse, men det får bli en annen gang.
De siste 30-40 sidene av Er mor død er et crescendo av de helt sjeldne, og da siste setning var lest, reagerte kroppen min med et spontant gisp - i begeistring og forundring. Slik det ser ut fra skrivebordet mitt akkurat nå, når ingen etterpåklokskap ennå har rukket å melde seg, har Hjorth med dette skrevet sin flotteste roman. Jeg kommer aldri til å glemme Johanna.Bernhard Ellefsen, Morgenbladet, 21.08.2020