Xeroxdager

Jeg sitter på den mintgrønne benken med en kaffe. Xerox ligger ved siden av. Jeg har aldri sett Ove sitte her, selv om benken er så nær bygården vår. Ove drikker ikke kaffe. Han sier det er så bittert og at han ikke vil forgifte kroppen sin med det brune sølevannet. Jeg tenker at Ove går glipp av noe. Han kommer aldri til å finne ut hvor fint det kan være å sitte på en benk med en kaffe i et beger av papp. Han kommer aldri til å bli kjent med Xerox. Jeg tror egentlig det var Xerox som drepte den fuglen som lå utenfor inngangspartiet vårt her om dagen. Men nå maler hun og vi er rolige. Vi banner ikke. Vi dreper ikke. Vi er ikke sånne. Vi bare henger på en benk, vi maler og vi smiler.

Xeroxdager handler om ei jente som trenger en favorittartist og en pannelugg. Hun har en samboer, en kode til en kopimaskin og en venn i katten Xerox. Xeroxdager handler om å være sterk og svak, og om å være ung.

Caroline Kaspara Palonen

Caroline Kaspara Palonen er født i Harstad i 1984. Hun debuterte i 2011 med romanen Xeroxdager. Hun er utdannet ved Kunsthøgskolen i Bergen og Forfatterstudiet i Tromsø.

"Forfatteren, som er debutant, behandler et vaklende parforhold på en måte som kjennes frisk og nytt. [...] Det knappe, registrerende språket gir en ramme som skal holde de vanskelige følelsene på plass. Samtidig ligger det under en slags kognitiv bevissthet om at tenking og handling kommer først, ikke følelser. Kanskje sår også romanen tvil om tankens og handlingens forrang. Her ser vi jo hvordan følelsene popper opp i sprekkene. Romanen er dessuten full av humor."

"Xeroxdager er en sterk debut der motstandskamp føres med kopimaskin og skogsbæryoghurt som våpen. [...] I tråd med hennes [Mildreds] egen lavintensive motstandskamp unngår Xeroxdager de nødutgangene som romantradisjonen tilbyr og saboterer konsekvent det forløsende fortellerskjemaet man er blitt så vant til: Kopiene til Mildred blir aldri noe kunstnerisk selvrealiseringsprosjekt, og man venter forgjeves på den følelsesladde og rensende konfrontasjonen med den utro kjæresten. Det fungerer bra for Mildred – og enda litt bedre for romanen."

"Det er en forunderlig liten bok [...] Det er så gjennomført. Gjennom den språklige framstillingen får hun fram hvordan ei ung kvinne kan bli tingliggjort eller usynlig ved å tilpasse seg totalt i forhold til omgivelsene. [...] Caroline Kaspara Palonen behersker den litterære formen hun har valgt i debutromanen, så det skal bli spennende å følge henne videre."

"Veldig morsom, anbefales absolutt!"

"Det er veldig fint fortalt […] vi kjenner at vi heier på denne unge jenta."

"[...] forfatteren [er] selv aldri eksplisitt, alltid lurer språket i det bevisst vage og poetiske. Å fly under radaren virker både som tema og metode, men det er en svært selvbevisst vaghet, som snarere enn umoden vakling handler om sabotasje, om en knappenåls motstandskraft, om å lure i skyggen som en strategi og om å flykte fra alle former for identitetsproduksjon. [...] Palonen skriver seg inn i en diskusjon om arbeid, klassereise og identitetsproduksjon, men enda tydeligere er et fellesskap med forfattere som Kristine Næss og Ingrid Z. Aanestad, som begge har skrevet så subtile og intelligente romaner at få diskusjoner om det politiske i litteraturen har vett til å invitere dem med i samtalen. [...] Det er rett og slett oppmuntrende lesning."

"De korthogne setningene, det lattermilde alvoret, det skeive blikket på eget og andres liv – alt er på plass i «Xeroxdager», en ung kvinnes sårt sjarmerende jeg-fortelling [...] Mildrids neddempete, lattermilde rapport om motstanden mot å la seg styre av den økologisk bevisste, skjeggløse studenten hun deler seng med, er ikke uten smerte og ettertenksomt alvor. [...] debutanten har en humor og et skråblikk på verden som gjør inntrykk."