Den syvende bølgen

Mange lesere ble så betatt av Daniel Glattauers roman Mot nordavinden at de nesten følte seg snytt av den uavklarte slutten: Skal Emmi og Leo få hverandre, eller var deres e-postforhold bare en forbigående affære? I Den syvende bølgen kommer svaret. Leo er så vidt kommet tilbake fra sitt utenlandsopphold da en e-post fra Emmi dumper ned i innboksen hans. De gjenopptar så smått dialogen, og snart møtes de ansikt til ansikt. Men ingenting er enkelt, og dermed forviser forfatteren de to hovedpersonene tilbake til sine respektive tastaturer. Der legger de ut for hverandre om sine skuffelser og frustrasjoner. Nye forviklinger følger. "Vellykket og kjærkommen oppfølger." - Dagbladet

«Vellykket og kjærkommen oppfølger. Mot nordavinden var en av disse gode romanene med en brutal og frustrerende ikke-lykkelig avslutning … Nå har Glattauer gledelig nok fulgt opp romanen med Den syvende bølgen, som er et av få tilfeller der en oppfølger virkelig lykkes … Glattauer er spesielt god på portrettet av Emmi. Hun er som kvinner flest; flørter og trekker seg tilbake, sjalu og forståelsesfull, kokett og stram.»

«En nærhet, direkthet og spontanitet som leseren fryder seg over, med kjappe replikker og god underfundighet. Komplikasjonene drypper raffinert ut … tekstene flyter lett og intenst, med humor og alvor.»

«En moderne kjærlighetshistorie der forfatteren har fanget opp kjønnenes ulikheterog likheter på en fortreffelig måte.En fordel er det nok å ha lest begynnelsen av historien som starter i «Mot nordavinden». Men den er til gjengjeld en av de vakreste kjærlighetsromanene jeg har lest.»

«Med Den syvende bølgen har endelig Glattauer gitt oss oppfølgeren. En oppfølger som innfrir … Glattauer kan kunsten å analysere. Også i denne boka kommer han innom moralske dilemmaer innenfor temaer som svik, fortrolighet, kjærlighet og samliv.»

«Den syvende bølgen er full av vittigheter, ironi, sjalusi, sårhet og omsorg. Bokas historie er definitivt gripende, som en velskrevet romantisk komedie er den full av intriger og forviklinger. Men ser vi ut over underholdningsverdien, er det, fra et mer teoretisk ståsted, måten det fortelles på, altså formen, som er mest interessant. Glattauer har gjort det før, men det er fremdeles imponerende å se hvordan han klarer å bygge opp et saftig og sydende melodrama kun ved hjelp av korte e-post utsagn. (...) Det vitner om stor språklig bevissthet og evne.»

«Glattauer oppnår en intimitet og et spenningsforhold som engasjerer. Faktisk blir leseren like “ruset” på hver ny melding som de to impliserte. Ja, vi blir like engasjert som både Leo og Emmi når den ene nøler med å svare … Dette er et fascinerende stoff om veivalg og nærhet!»