Den nye offentligheten

Jürgen Habermas (f. 1929) ble internasjonalt kjent med sin første bok Borgerlig offentlighet i 1962, og 60 år senere tar han opp igjen de samme diskusjonene i Den nye offentligheten. I to ulike tekster og et intervju, drøfter Habermas hvordan de tradisjonelle mediene kommer i skyggen av nye sosiale medier og digitale plattformer som nå dominerer det offentlige ordskiftet. I dette ordskiftet får populister og elitister kjempe om plassen, og den frie uavhengige pressen og den politiske debatten blir mindre synlig. Nye kommunikasjonsformer skaper endringer i den politiske offentligheten. Dette innebærer en strukturell endring av den offentlige sfæren, som igjen har konsekvenser for den demokratiske meningsdannelsen.

Den nye offentligheten. Strukturendring og deliberativ politikk er oversatt av Anders Dunker. Etterordet er skrevet av Pål Veiden.

Jürgen Habermas

Jürgen Habermas (f.1929) er en tysk filosof og sosiolog. Han har gjennom seks tiår vært regnet som en av Europas mest betydningsfulle intellektuelle, med et omfattende forfatterskap og innflytelse i en rekke ulike fag og debatter innen samfunnsfag og humaniora.

«Teksten til Veiden er nyttig og god lesnad, og han er ispedd både undring og lun humor. Omsetjaren Anders Dunker har òg gjort utmerkt arbeid [...] Ein lyt vere ørlite habermasochistisk for å arbeide seg gjennom første del av boka. Meiningane er samantrengde, og det er mangt gammalt ein vert mint om. Men så losnar det, og ein skjønar etter kvart at dette er ei viktig bok å verte kjend med.»

«Boken er også kjærkommen fordi den tar opp spørsmål om offentligheten som er relevant for den nye generasjonen av mediebrukere, som kanskje i hovedsak kjenner offentligheten gjennom bruk av digitale medier. I tillegg kan den nok fungere som en vei inn i Habermas’ tenkning for en ny generasjon av interesserte, da den både er lettfattelig og konsentrert.»

«Tatt i betraktning at Den nye offentligheten er utgitt av en 93 år gammel forfatter, er teksten overraskende tilstedeværende. Habermas har trolig rett i at de nye sosiale mediene i liten grad har bidratt til å demokratisere eller på noen måte høyne kvaliteten i det offentlige ordskiftet.»

«Det er ikke tvil om at antall mediekanaler har økt voldsomt med digitaliseringen. Det er heller ikke tvil om at allmennkulturelle tidsskrift har en svakere posisjon i mediemarkedet enn de har hatt, eller at mange demokratier svekkes av den måten digitale medier er organisert og brukes på. Boka er god når den identifiserer, beskriver og maner til kamp mot disse høyst reelle problemene. [...] Aller best er den med sine klargjøringer av Habermas’ teori om deliberativ politikk.»