Å minnes de døde

Å minnes de døde handler om hvordan minnet om mennesker ble ivaretatt i Norge etter reformasjonen.

Den lutherske reformasjonen på 1500-tallet bidro til viktige endringer i måten å forholde seg til døden og de døde på. Forestillingen om skjærsilden ble avvist, og dermed også troen på at det var mulig å hjelpe de døde som befant seg der gjennom forbønn og sjelemesser. Desto viktigere ble det å dø med en sann tro. Det var også om å gjøre å holde minnet om de døde ved like. Blant de viktigste kildene til å belyse den lutherske minnekulturen de første generasjonene etter reformasjonen er likprekener og epitafier (minnetavler over de døde). Dette kildematerialet er tidligere lite undersøkt i norsk sammenheng, men spiller en sentral rolle i denne boken.

Å minnes de døde bygger på et tverrfaglig forskningsprosjekt, og går utførlig inn på hvordan minnet om folk fra ulike grupper og stender i samfunnet ble ivaretatt. Egne kapitler er viet minnet om kongen, om adelsfolk, om prester, om bønder, om kvinner og om barn. Reformasjonens nye rituelle rammer for død og begravelse blir også undersøkt.

Boken er konsentrert om norske og norsk-danske forhold. Den bygger på nyeste internasjonal forskning, er rikt illustrert og har en omfattende bibliografi.

Å minnes de døde handler om hvordan minnet om mennesker ble ivaretatt i Norge etter reformasjonen.

«Det er mangt boken får en til å reflektere over – og også utsagn man kunne ønske å modifisere. Som sagt er dette heller ros enn ris, for det er hva en god fagbok skal gjøre: vekke oss, nære interessen og egge oss til refleksjon og kritikk. Og dette makter alle fire forfattere på utmerket vis. De introduserer oss for den etterreformatoriske minnekulturen i dens ulike former, får oss til å forstå hvordan den fungerte, og gjør rede for den indre sammenheng mellom dens ulike genrer. Dermed har de gitt oss et nyttig redskap for å forstå en sentral del av norsk kultur i et tidsrom da folk flest uavhengig av stand måtte leve med en bevissthet om og godt forberedt på «de siste fire ting»: døden og dommen, himmel og helvete. Boken anbefales uten forbehold.»

Arne Bugge Amundsen

Arne Bugge Amundsen er dr. philos. og professor i kulturhistorie ved Universitetet i Oslo. Han har utgitt en rekke bøker om kultur- og religionshistorie.

Kristin Bliksrud Aavitsland

Kristin B. Aavitsland er kunsthistoriker og middelalderforsker. Hun er for tiden leder for Det norske institutt i Roma og professor i kunsthistorie ved Universitetet i Oslo. Hun har særlig arbeidet med bilder og bilders religiøse bruk i middelalder og tidlig nytid.

Tarald Rasmussen

Tarald Rasmussen (f. 1949) har vært professor i allmenn kirkehistorie ved Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo siden 1987. Han ble cand. theol. ved Universitetet i Oslo i 1975 og i 1985 dr. theol. samme sted. Rasmussen har skrevet og redigert en rekke bøker og artikler om historiske og religionsfaglige temaer.

Eivor Andersen Oftestad

Eivor A. Oftestad er kirkehistoriker og førsteamanuensis ved Institutt for humanistiske fag ved Høgskolen i Innlandet. Oftestad har publisert en rekke fagartikler og populærvitenskapelige kronikker, og er blant annet forfatter av boken Vi lager barn. Reproduksjon gjennom 500 år (2016) og medforfatter av bøkene Å minnes de døde (Cappelen Damm Akademisk, 2019) og Hva vil vi med fosterdiagnostikken? (Cappelen Damm Akademsik 2021).

«Selv om kildene er langt færre når det gjelder vanlige folks minnekultur, har forfatterne gjort en iherdig innsats for å finne og tolke kilder som kan vise i alle fall noe av minnekulturen også i disse befolkningslagene. Dette er en viktig styrke ved boka. [...] Med dette gir boka oss ikke bare en historie om minnekultur og forestillinger om døden og de døde, men også en innføring i samfunnsordning, lagdeling og ulike livsvilkår i samfunnet på reformasjonstiden. [...] Boka er et verdifullt bidrag til vår kirke-, kultur- og mentalitetshistorie.»

«I boken «Å minnes de døde» lærer vi mye om hvordan man tenkte i Norge, særlig på 1500- og 1600-tallet. Det gir oss viktige perspektiver på både livet og døden. [...] Både epitafier, tepper og en rekke andre uttrykk er gjengitt slik at tekstens forklaringer også blir beriket av visuelle uttrykk. Det løfter bokens kvalitet ...»

«En bok om å dø på 1500- og 1600-tallet kan kanskje virke noe smalt. Men Å minnes de døde er lesverdig av flere grunner. Den minner oss om at det å dø, og å sørge, er sterkt knyttet til ikke bare religiøse, men også kulturelle – og politiske – strukturer.»