William Landay (f.1963) er en amerikansk krimforfatter og tidligere aktor. Landay har gitt ut tre kritikerroste krimromaner. New York Times bestselgeren Til Jacobs forsvar (Defending Jacob) kom på norsk i 2013.
Dette er hans egne ord om seg selv og sitt forfatterskap:
Den lille forfatterbiografien jeg har brukt i det siste avslører lite om hvem jeg er som person. Og den møter ikke kravene til «Web 2.0» og samfunnet om total blottleggelse. Men jeg mener at en forfatter ikke bør avsløre for mye av sin biografi. La meg forklare.
Forfatterbiografien på tre eller fire setninger som står skrevet på baksiden av boka er et dilemma for en forfatter. I det siste har den fått meg til å klø meg i hodet.
Funksjonen til forfatterbiografien er så klart, å selge boken. Så her presenteres, i komprimert form, et sammendrag av forfatterens prestasjoner; bøkene han har skrevet, prisene han har vunnet, anmeldelsene han har fått. Hvis han ikke har noen av disse tingene, beskriver biografien andre sider ved forfatteren for å garantere at boken er «ekte»; utdannelse eller karriere som kvalifiserer han til å skrive om politi eller cowboyer eller popstjerner eller hvem som helst. Hvis han ikke har noen av disse heller forteller den deg kanskje hvor forfatteren bor. Min er en blanding av dette.
William Landay er forfatteren bak den kritikerroste Mission Flats som vant John Creasey Dagger-prisen for beste debutkriminalroman i 2003. Han studerte ved Yale University og Boston College Law School, og jobbet som aktor før han begynte å skrive. Han bor i boston.
Forleggere kaller dette en ATA «About the Autor». Burde jeg fortelle dere mer om meg selv her?
Problemet med en ATA er at den påvirker leserens opplevelse av en roman. Leseren vil uunngåelig prøve å se bak historien for å få et glimt av forfatteren. Trangen er uimotståelig. Mens han leser hvisker en liten stemme han i øret; «Er helten en versjon av forfatteren? Er karakterene basert på mennesker han har møtt? Har dette skjedd i virkeligheten?»
Den andre funksjonen til en ATA er å møte lesernes krav om prestasjoner. Bokkjøpere undersøker baksiden av en bok like nøye som en grensevakt undersøker et pass. I min ATA står det at jeg har vært aktor. Det lover implisitt at bøkene mine er «sanne», at der er basert på opplevelser og fakta. Leserne ser på dette som en slags garanti, men det er feil. Ingen forfatter av noen kvalitet kan basere sine romaner på fakta. Den virkelige hverdagen til en politimann eller en aktor er alt for kjedelig, for utrolig og for tilfeldig til at det skal bli gode historier. Materialet må formes. Det er ikke fordi erfaring ikke betyr noe, men det er heller ingen garanti. Så hvordan burde en forfatter skrive sin ATA?
Jeg mener at en roman må stå på enge ben. Enten så har den det, eller ikke. Leseren burde ikke trenge å se på baksiden av en bok for bevis for at boken er overbevisende, rørende og ekte. Bøkene mine er de eneste merittene som teller.
