«Hvite tårer» - 2019
"Fascinerende thriller om afro- amerikansk musikk og de hvites overgrep.(...) en røff tekst med klang av thriller og grøsser, full av kriminalistisk spenning, magiske elementer og politisk-sosiale svingslag."
– Steinar Sivertsen, Stavanger Aftenblad
«Hvite tårer» - 2019
"Det handler altså om form og om Kunzrus talent for å gi kjent stoff en ny omdreining. I en tekst der ulike tidsplan på hallusinatorisk vis stadig blander seg i hverandre, blir hvit makt, vold og undertrykkelse ubehagelig tett knyttet sammen. Gamle penger og kulturell kapital er med andre ord stenket i blod i denne romanen.
Slik fremstår Hvite tårer som en skarp og spesiell samtidsanalyse."
– Anne Merethe K. Prinos, Aftenposten
«Guder uten mennesker» - 2013
"Boka er komponert av ein kunstnar, som i tillegg til å fortelje og underhalde, også svingar pisken i mange retningar. Alle sentrale personar - og det er mange - greier han å teikne for oss slik at vi får ei kjensle av verkeleg å kjenne dei. Den psykiske utviklinga ekteparet Matharu går gjennom frå overklasseliv i New York til marerittida etter at Raj blir borte, er genial. Dei litterære grepa er på plass i høg grad, til dømes råkande metaforar, men dei kjennest så daglegdagse at vi som lesarar knapt oppfattar dei. Skrivekunst på høgste plan, rett og slett."
– Bjarne Tveiten, Fædrelandsvennen
«Guder uten mennesker» - 2013
"Selv om tider, steder, personer og tematikker drar i alle retninger, greier Kunzru å få romanens univers til å henge mirakuløst sammen. (...) Forfatterens styrke er evnen til intense, detaljerte skildringer av menneskelige tablåer, der fortellerblikket veksler mellom forstørrelsesglasset og teleskopet (...) Uhyggen ved å oppleve verden uten filter, ikke bare hos den autistiske gutten, smitter lett over på leseren. Det er dette som danner en mørk og solid klangbunn i denne symfonien av et skrivestykke. Kunzrus språk er (også i norsk oversettelse) spenstig, frodig og fabulerende."
– May Grethe Lerum, VG
«Guder uten mennesker» - 2013
"Kanskje er det når fortvilelsen smerter mest at kulturforskjeller oppstår - eller menneskers innerste sinnelag avsløres. Foreldregenerasjonen til Jaz og Lisa toner i hvert fall flagg. Og klart influerer deres syn på hva de egentlig føler for barnebarnet Raj (...) Sterk kost er det Kunzru serverer - og det er nærmest umulig ikke å engasjere seg i denne problematikken som kommer til overflaten i mangt et hjem - og som derfor absolutt ikke bare hører hjemme i fiksjonen."
– Jon Terje Grønli, Gjengangeren
«Guder uten mennesker» - 2013
"(...) denne ikke-lineære, godt oversatte mosaikkromanen, med en ørkenrelatert tittel hentet fra Balzac og stadige synsvinkelskifter, er glupt tenkt, energisk og elegant utført."
– Steinar Sivertsen, Stavanger Aftenblad
«Mine revolusjoner» - 2010
"Som i tidligere romaner fokuserer Kunzru på individets valg under massivt gruppepress, på moralske dilemma, klassekamp og et utvidet fluktbegrep.Tidsriktig nok settes fingeren på elementene bak ikke-religiøst motivert terrorisme, gjennom en velskrevet politisk 70-tallsfortelling med handling på flere plan."
– May Grethe Lerum, VG
«Mine revolusjoner» - 2010
"Dette er en gripende og velskrevet historie som tar for seg de forandringene som preget det vestlige samfunnet fra slutten av 60-tallet, og hva det til slutt gjør med hovedpersonen i boken, som tilhører det såkalte britiske småborgerskapet."
– Leif Ekle, NRK
«Overført» - 2005
"Stor og velformulert roman om menneskenes evige dårskap." Overført er morsom lesning, men alvoret og uhyggen lurer like om hjørnet. Aase Gjerdrums oversettelse imponerer."
– Terje Stemland, Aftenposten
«Overført» - 2005
"Hari Kunzru skriver underholdende om virusangrep og vestlig undertrykkelse"
– Trond Haugen, Dagsavisen