Wanda

Da hun var 21 år gammel, ble Wanda Heger og hennes familie sivilinternert i Tyskland. Der havnet de på et slott ikke langt unna konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. På eget initiativ, uten annen motivering enn et diffust ønske om å hjelpe, og uten å ha noen klar forestilling om hva en konsentrasjonsleir var, utrustet Wanda seg med noen norgesglass kokte poteter og gikk opp til leirporten, banket på og ba om å få gi dem til fangene.

Denne i og for seg uhørte handlingen skulle utgjøre startpunktet for en lang og dramatisk hendelsesrekke som kuliminerte i en av den annen verdenskrigs mest fascinerende aksjoner: De hvite bussene, som reddet over 15 000 fanger i krigens sluttfase. Den involverer også en svært spesiell, og i utgangspunktet utenkelig, kjærlighetshistorie.

Fortellingen har historiske, politiske og mellommenneskelige aspekter som strekker seg direkte inn i den nazistiske toppledelsen, den norske, svenske og danske regjering, det internasjonale Røde kors og en lang rekke enkeltaktører på internasjonalt nivå. For Wanda og Bjørn Heger (forfatterens foreldre) og de sivilinternerte i Berlin var det likevel kontakten på grunnplanet, det vil si det illegale og svært farlige samarbeidet med fangene, som sto i sentrum.

«Wanda» forteller historien om De hvite bussene, men setter også Wandas eget liv i et større perspektiv med det underliggende spørsmål: «hva styrer de valg vi tar, selv når det ikke foreligger ytre press eller stimulans til å gjøre det rette?» Denne historien synliggjør et kvinneliv fra det tyvende århundre som på mange måter fortjener oppmerksomhet, ikke minst i en tid der kvinnelige rollefigurer er viktige.