Vi bare kjører, så ser vi skildrer under all den nøkterne hverdagsrealismen en av de vanskeligste prosessene for et ungt menneske: å bli seg selv.
Når Hurtigruta legger til kai en time hver kveld på vei nordover, samles folk på kaia. Ellers består hverdagene på tettstedet mye av tv-serier, skolebrød fra Shell og bilkjøring de to retningene veien går: mot fergeleiet eller brua. Hovedpersonen i debutromanen Vi bare kjører, så ser vi observerer oppmerksomt hverdagene slik de fremstår rundt henne. Barndomsvenninna Miriam hygger seg med tilværelsens repetisjoner, og kjæresten Jørn har fremtiden klar: når han ikke jobber i utenriksfart på sjøen, bygger han hus på tomta ved siden av mora. Hovedpersonen prøver også å være fornøyd med det livet hun lever. Hun har en bestevenninne, kjæreste, jobb på hotellet og familie på den andre siden av fjorden. Likevel finner hun ikke den samme tilfredsheten som de andre rundt henne virker å gjøre, og dissonnansen mellom hvem hun er og omgivelsene hennes blir stadig tyngre å bære.

"(...) debuterer med strålende roman (...)"

"(...) nesten enestående."

"Less is more, lyder en gammel forfatterklisjé. Vi bare kjører, så ser vi er en slik roman. (Dessuten fri for klisjéer). Uten en gang å antyde hjertebank, begjær, savn, dragning mot alt mulig annet enn det som er innen rekkevidde, har debutanten lyktes så godt i å anskueliggjøre den dype lengselen mot nettopp alt dette som er bortenfor kaia og Shellstasjonen, og som et hjerte er fylt av."