«At formen Sinno bruker i romanen bidrar til å løfte frem kompleksiteten både i overgriper og offer på en måte som menneskeliggjør begge, og samtidig blottlegger kompleksiteten i samfunnets og leserens reaksjoner, på en både sofistikert drøftende og samtidig performativt leken måte, styrker bokens litterære og humanistiske prosjekt på en gjensidig forsterkende måte.
...
Sinnos metode er en aktiv imøtegåelse av både litteratur og kritikk som tabloidiserer og forenkler historier om overgrep, og stiller seg på tvers av moraliserende forestillinger om temaet. Gjennom sin dekonstruksjon og sin kontrapunktiske skrift, etterstreber hun et ideal der litteraturen ved sin evne til flertydighet, stilistisk utforskning og til å sette påstander opp mot hverandre, virker skjerpende på leserens refleksjonsevne.
Trist tiger er derfor, etter min mening, motstykket til en moraliserende litteratur, i betydning litteratur som forfekter et entydig budskap eller oppgave. Det er gjennom den refleksjonsmessige skjerpingen og erkjennelsesprosessen i leseren at en slik bok kan ha samfunnsmessig moralsk effekt.
Det frigjørende i formen Sinno har valgt er at dens kompleksitet og intellektuelle åpenhet gjør det mulig å eksperimentere fritt, kunstnerisk, moralsk og intellektuelt, og samtidig undersøke en sosial og moralsk problemstilling. Det er i litteraturens eksperimentelle og skapende åpenhet, i dens estetiske og intellektuelle frihet, at dens etiske og sosiale muligheter ligger.»
