Som eit barn
Av Sivert N. Nesbø
Anmeldelser
«Kvaliteten i ein roman har ikkje med summen av handlingane eller plottet å gjere, men med den tonen teksten set og som kling i hovudet på lesaren. Med enkle middel skaper Nesbø her ein saktegåande, sensibel og oppmerksam prosa som berre strekkjer seg over åtti boksider. […] dette er prosa på høgt litterært nivå.»
– Sindre Ekrheim, Bergens Tidende
«Språket er vakkert og poetisk, sansende overfor naturen rundt personene i boka, men også nølende og søkende, særlig i møtene mellom dem historien handler om. […] Romanen er både vond og vakker.»
– Anders Holstad Lilleng, Demokraten
«Bokens styrke er fraværet av de overfladiske problemstillingene, og de gjennomførte naturskildringene. Følelsene forankres i naturen, og det gir teksten en slags enkel harmoni. Det er vanskelig å ikke dra paralleller til den kjente norske forfatteren Tarjei Vesaas’ inderlige beskrivelser av menneskelige problemer i minimalistiske omgivelser, prydet av forkjærlighet til naturen. Etter å ha lest denne lille romanen vil du sitte igjen med følelsen av innsyn. Innsyn i brutal bortgang beskrevet på en nydelig måte.»
– Signe Rosenlund-Hauglid, Universitas
«[…] så avgjort en vakker lyrisk roman. Det er en udramatisk fortelling, skrevet over en dunkel, men traumatisk fortid. En nennsom andrebok fra en forfatter som er i ferd med å finne sin greie og som gjør den greia ganske så bra.»
– Erik Engblad, Klassekampen
«I Nesbøs vanskelige andrebok, Som eit barn, følger han opp sin distinkte stil fra den kritikerroste debuten Skårgangar […] Språket er poetisk, men aldri sentimentalt, røft, men rikt på nyanser. […]
Det store alvoret Nesbø skriver med, og empatien - som egentlig rommer en dyp omsorg - gir romanen det nødvendige løftet som alle forfattere søker etter. Noen forgjeves, men i tilfellet Nesbø har han nå bevist at han er kommet for å bli.»– Eskil Skjeldal, Vårt Land
«Sivert N. Nesbø er handverkar, ein smed til å måle ut avstanden mellom folk. […] det er dette Sivert N. Nesbø er god på: Det underliggjande, det innovervende og einsame der lite blir sagt, men mykje blir observert og tenkt i det stille.»
– Oddmund Hagen, Dag og Tid