Solprinsen

Per Nilsson skriver så bra om å være ung. Leseren kjenner det både i magen og i huden. Deilig, varmt og nært. Rått, brutalt og vulgært.

Jonatan er 15. Går i 10. klasse. Har lærere som aldri vet hva som skjer på en skole. Lærere vet absolutt ingenting. I hvert fall ikke at for enkelte er hver skoledag en kamp på liv og død. For å overleve har Jonatan bygget en fantasiverden i hodet sitt, en verden som heter Rettferdigheten Seirer, der han er Solprinsen, der han tar hevn. Til den verdenen kan han seile av gårde når som helst. Det er greit og praktisk.

Jonatans venner, Wilmer og Benjamin, forandrer seg. Wilmer blir Skolens konge og Skolens Helt, og får nye kamarater. Benjamin har også fått nye venner, ny klesstil og liker ny musikk, og så engasjerer han seg, gjør opprør, han blir en rebell, men en vennlig rebell. Jonatan henger etter. Er lite flink til å værefemtenåring. Altfor voksen og altfor barnslig. Han vil egentlig slippe hele ungdomstiden. Livet blir ensomt når du ikke går i flokk, når ikke mobiltelefonen ringer hele tiden, når du ikke blir bedt på fest og sånt. Da er det ensomt å være ung, like øde og isnende kaldt som på Nordpolen. Helt til den ene dukker opp. Tvillingsjelen som det er mulig å oppleve en enestående nærhet med.