Slutten på verden slik vi kjenner den

I Slutten på verden slik vi kjenner den av Erlend Loe er Andreas Doppler tilbake .
Etter år i de dype skogene, kommer Doppler på at han har familie. Han plasserer elgen, Bongo, i en kennel for hjortedyr og vandrer inn i Oslo. Han gleder seg til å se kone og barn, men det gamle huset hans ser fremmed ut. Og i navnefeltet på postkassa, er hans eget navn strøket ut, og et nytt satt inn: EGIL HEGEL.
Doppler tror han har nådd bunnen, men krenkelsene har så vidt begynt.
Den første romanen om Dopplerog elgen Bongo kom i 2004. I 2005 kom oppfølgeren Volvo Lastvagnar.

Erlend Loe (f. 1969) er en kritikerrost og prisbelønt forfatter, anerkjent kritiker, oversetter, gjendikter og film- og serieskaper. Han er oppvokst Trondheim og bosatt i Oslo. I 1993 debuterte han med romanen Tatt av kvinnen. Det store gjennombruddet kom med Naiv.Super (1996), som ble en stor suksess både nasjonalt og internasjonalt, og raskt fikk betegnelsen generasjonsroman. I 1999 kom dokumentarromanen L, en parodi på den tradisjonelle ekspedisjonskulturen og denne kulturens litterære sjanger. For Lble Loe tildelt Bokhandlerprisen, og i 2006 mottok han også Prix Européen des Jeunes Lecteurs (Europeisk ungdomspris) for boken. I 2001 kom Fakta om Finland, en absrud historie om en mann som lager en brosjyre om Finland for å øke nordmenns interesse for nabolandet i øst.

Loe har oppnådd stor anerkjennelse for sin beskrivelse av den moderne mannen i kultromanene Doppler(2004),Volvo Lastvagnar(2005) og Slutten på verden slik vi kjenner den (2015). I Muleum(2007) møter vi ensomme og fandenivoldske Julie som er mer redd for livet enn for døden. I 2009 kom den fornøyelige Stille dager i Mixing part, en svart, humoristisk samlivsroman, i 2011 Fvonk, historien om vennskapet mellom en tidligere gange- og mosjonsentusiast, og en litt sliten statsminister ved navn Jens. I Vareopptelling (2013), møter vi den fallerte poeten Nina Faber, som ikke aksepterer slaktet av sin siste diktsamling Bosporos, inspirert av et opphold i Istanbul. Dyrene i Afrika (2018) er en historie om avmakt, aktivisme, avvik og tøylesløst begjær, der fem enkeltpersoner - en tannlege, en biolog, en filmklipper, en forfatter og en politietterforsker - kjenner dragninger og tilbøyeligheter rettet mot dyr, som de ikke forstår hvor kommer fra. I Helvete(2019) finner nyskilte Rakel en trapp i hagen som fører lukt - ja - til helvete, der hun faller for fanden selv. Giæver og Iunker(2022) er skrevet av Erlend Loe i storform, om en flere hundre år gammel nabokonflikt. I Drømmenes sykkelregister møter vi Solveig som oppretter et register for sykler stjålet i drømme. I år kom Kukene/Kukane, en utgivelse i begge målformene om Tander Bergman som mister mannndommen.

«Sannsynligvis årets morsomste bok»

«Forferdelig morsomt. Jeg leste boka i et jafs, og lo mye underveis. Jeg lurer på om det kommer av hvor godt jeg liker Loe som stilist. Han konstaterer, han påstår, og påstandene hans er så uventede, så absurde og likevel logiske, at det virker som om de har blitt skutt ut fra underbevisstheten»

«Boka er genuint morsom, de snurrige innfallene og fremtoningen til Doppler er romanens sterkeste kort. Samtidig ser jeg en sterk vilje til å ville si noe om utenforskapet, selv om det nettopp er et ord Andreas Doppler ville avsky og gjøne med. [...]

Slutten på verden slik vi kjenner den er en sivilisasjonskritisk roman som gir en slags kulturanalyse. Samtidig som den både viser og selv blir en strategi mot meningsløshet. Doppler føres inn i litteraturhistorien og til en av vår kulturs mest dannende tekster. Gjemt i kulissene spøker Mikkjel Fønhus. Slikt gir meningsfylde til et romanunivers og en karakter som nok blir stående i norsk litteraturhistorie.»

«Den tørre og konsise humoren til Erlend Loe lever i beste velgående i denne nye romanen, og forfatteren holder bokstavelig talt ingenting tilbake. [...] «Slutten på verden slik vi kjenner den» er dystopisk kulturkritikk med høy underholdningsverdi.»

«Loe er en vittig forteller med sans for sære fakta og ikke helt uten undergangsfølelse, kan det virke som. Samtidskritikken sitter løst, og han sparker gjerne i alle retninger. Han har et humoristisk blikk på den moderne mannens panikk, og sirkler inn det liv-redde mennesket med klein impulskontroll og hang til total tilbaketrekking dersom tilværelsen blir for uklar. Korstoget mot flinkhet og konformitet fortsetter.»

«Satiren i dei to siste bøkene er på mange måtar som før, men framstår likevel hakket meir mørk, hakket meir opprørsk og akutt. Og slik blir Loe òg meir fandenivolsk morosam.

[...] Slik blandar Erlend Loe det høge og det låge, på sin nokså eigne måte. I tillegg kryssar han klassikarar som August Strindbergs refreng frå Eit Draumspel om at det er synd på menneska med allusjonar til H. C. Andersens Piken med svovelstikken og formar ein prosa i bevisst og leiken nettopp Vigdis Hjorth-stil der ein hentar og brukar frå sitt oppsamla, personlege litterære lager.
Det som tiltaler aller mest ved Slutten på verden slik vi kjenner den, er den opprørske og aktivistiske ånda materialisert gjennnom Doppler som ei slags kryssing av Hamsuns Sult-figur og Nagel i Mysterier. Slik framstår romanen òg som eit aktualisert trykk i samtida etter eit kommunestyre- og fylkestingsval der høgresida fekk seg ein kjepp i ryggen.»

«Loes romaner er tidligere blitt kalt «naivisme». Det trengs nok et par nye merkelapper, for å finne ut av hvordan man skal kunne beskrive denne særegne formen for vrengt realisme. Selv når han på handlingsplanet er tristere enn trist, blir alt så utrolig vittig.

Humoren ligger i språket. Loes metode er enkelt og greit å lade gjenstandene vi omgir oss med til daglig med ny mening. Det er her ord som minigravere og menneskesignaler kommer inn. Målstyring og tilbakemeldinger. Grøt-rørere og praktiske matbokser med mange, ulike rom. Kort sagt: alle disse begrepene og gjenstandene som blir brakt ut av sin normale betydning, og som gjør romanen til en eneste, stor underliggjøringsfest!

[...] Loes nye roman framstår som det beste middel for å holde ut verden slik vi kjenner den akkurat nå»

«Loes nye roman føyer seg inn i rekken av naivistiske, sarkastiske tekster fra dette hold. Det ligger en dyptfølt og sterk samfunnskritikk av mye og mangt, ikke minst vårt overflodssamfunn, men språket og formen er morsom og nesten avvæpnende. Loe skjuler eller fremmer alvoret i en morsom språkdrakt. Sånn han alltid har gjort. Og det er nok av fornøyelige scener i denne romanen. Morsomt blir det som regel i de scenene da Doppler tar fullstendig av, da hans handlinger og tenkesett nærmest blir helt absurd målt med normalitetens blikk.

[...] en fantastisk figur med et rikt utvalg av originale egenskaper. Og han er en litterær karakter som har to i seg til å bli like klassisk som Ingvar Ambjørnsens Elling. Egentlig er det nesten litt pussig at Doppler fortsatt ikke er tatt inn på filmlerretet han også – akkurat som Elling»

«Doppler er morsom fordi han er en drittsekk. En urealistisk figur, men ikke mer enn at vi kjenner igjen typen likevel, i all sin selvsentrerthet.
Og observasjonene er gode. Skarpe. Temaene Erlend Loe lar ham reflektere over, er definitivt aktuelle. I tida.»

«Loes morsomste roman på en stund, og en begivenhetsrik reise»