I fengselet har Disa knyttet tette bånd til sin eldste medfange, Fredrika Gråda, som de fleste andre skyr som pesten. Men den gamle kroken holder sin hånd over Disa når hun trenger det som mest …
Det var med en svak, nesten uhørlig stemme at Gråda hvisket mot øret hennes: «De vil forsøke å ta barnet fra deg straks. La dem ikke gjøre det! Hold det nye livet tett inntil deg, og kjenn lukten. Den nyfødte må også få kjenne duften av sin mor, slik at dere senere ... finner sammen. Lov meg det, min skatt ...»
Den gamle kvinnen ség tilbake i sengen, og øynene gled igjen. Hun trakk pusten kraftig noen ganger, nesten som i krampe.
«Jeg lover, Fredrika, kjære deg,» sa Disa gråtkvalt og holdt hardt rundt de spinkle hendene som var i ferd med å miste sine siste krefter.
