I Erlend Skjetnes fjerde diktsamling Råemne leitar far og son etter noko godt i ei verd som kan verke trugande. Faren lyder til krigsnyhende på radioen. Sonen teiknar faren slik at båe armane stikk ut av hovudet. Sonen seier i går om noko som skjedde i fjor. To menneske som held hender, men som samstundes har kvar si hand fri, til å plukke pinnar med.
Skjetne skriv opne og tilgjengelege dikt som foreinar det personlege og kvardagslege med det eksistensielle og allmenne.
«Den vesle handa forsvinn i mi.
Ein dag, må eg vone,
skjer det motsette.»
