Pappas runer

I desember 2017 fikk Marte Spurklands far, den annerkjente runeforskeren Terje Spurkland, påvist en ondartet svulst i høyre frontallapp i hjernen. Det skal gå ganske nøyaktig ett år før den tar livet av ham.

I løpet av dette året går far og datter sammen gjennom hans siste manuskript, verket om vårt tidligste skriftspråk slik det femdeles finnes ristet inn i stener, pinner, benrester og på kirkevegger, hva det forteller om de som levde her før oss - og hva det forteller om oss. Det blir en datters siste reise inn i farens særegne og fascinerende livsverk.

Men Pappas Runer er like mye beretningen om å se den man har sett opp til hele livet langsomt forsvinne: En fortelling om kjærlighet, loyalitet, fortvilelse, desperasjon - og de 24 tegnene som gjorde oss til et skrivende folk.

Marte Spurkland

Marte Spurkland (f. 1977) er journalist, programleder og forfatter. Hun har jobbet i NRK, DN og VG, og nå for TV2. Fikk Riksmålsforbundets lytterpris 2015 for VG-podcasten "Tett på", har tidligere skrevet Førstedamer: En dannelsesreise i kvinneliv (2005); Skjebnereisen: En norsk-russisk kjærlighetshistorie (2007), og vært redaktør for diktsamlingene Kjærlighet og Sorg (Humanist forlag). Klassen - fortellinger fra et skoleår (2017) ble nominert til Brageprisen og fikk strålende anmeldelser av et samlet pressekorps. I 2019 utgav hun Pappas runer, en fortelling om faren, runeforskeren Terje Spurklands siste leveår, og arbeidet far og datter gjør med hans siste manuskript.

«Marte Spurkland har skrevet ned en sterk historie om farens sykdom, og om hans livslange lidenskap for runenes betydning.

[...] Marte Spurkland setter sammen det objektive sakprosaen med den personlige fortellingen på en måte som gjør at begge deler vokser. Det subjektive får ekstra tyngde, det saklige vinner i intensitet og glød. Høyst passende i en bok som er en hyllest til en glitrende formidler av kunnskap.
[...] Det kan ikke ha vært lett å skrive denne boken. Og fallhøyden er stor, når professorens datter skal skrive ned beretningen om hans liv og hans verk, og det siste leveåret.

Jeg synes Marte Spurkland har klart dette med bravur, på en måte som er både stilsikker og inderlig. Et av Terje Spurklands krav til det som skulle nedskrives, var at det ikke skulle bli for sentimentalt. Og det er det heller ikke. Det er ømt og gripende, men ikke sentimentalt.»

«Far og datter Spurkland har skrevet en runestein om sammenhengen mellom liv og død, mellom tegnenes dans og menneskespråkets ukuelige vilje til mening.
[...] Det er blitt en vakker bok, spesielt fordi teksten er ekte vare. Tekstkomponisten vet hvor hun vil, og hva hun må gjøre for å komme dit. For mange av oss vil det rimeligvis koste litt selvovervinnelse å dukke ned blant kreftsvulster og runetegn, kåte bønder og ondskapsfulle sladrehanker gjennom 410 sider. Men har du slike planer, vil du ikke ikke angre valget av Terje og Marte Spurkland som kyndige veiledere. Dessuten leverer boken, som sagt, en kraftfull eksistensiell begrunnelse for historiestudier og språkstudier. For uansett hvor fjernt og eksotisk temaet kan virke, er det alltid oss selv vi møter i døren. Ashes to ashes, dust to dust.»