Om visshet

Filosofi er først og fremst en aktivitet, hevdet Ludwig Wittgenstein (1889-1951), en stadig undersøkelse av argumenter og påstander slik vi finner disse både i dagligspråket og i vitenskapen.

Slik avslører og løser vi knuter i vår tenkning og det vi oppfatter som filosofiske problemer. Språket er et svært elastisk redskap som kan brukes til å bygge luftslott og rekker med teorier uten stødig grunn, men med det samme språket kan vi også rive ned slike luftslott, hevdet han. Med den senere´ Wittgensteins filosofi er man ikke stilt overfor en filosofisk teori, men derimot først og fremst en filosofisk metode.

I Om visshet angriper Wittgenstein både G.E. Moores Common Sense filosofi og den skeptiske tradisjonen. Han kritiserer dem for å ha en hensiktsløs tilnærming til de filosofiske problemstillingene de tar opp. Før man er klar over den rollen språket spiller i disse undersøkelsene, er undersøkelsene meningsløse, sier Wittgenstein.

I Om visshet, som er skrevet rett før Wittgensteins død, sier han at Jeg tror det kunne interessere en filosof, en som kan tenke selv, å lese notatene mine. For selv om jeg bare sjelden har truffet midt i blinken, så ville han kjenne igjen hvilke mål jeg uavlatelig har siktet på. Og disse målene er de vi den dag i dag streber med å nærme oss. Filosofiens natur er slik at man ikke noensinne kan nå alle disse målene, men heller ikke se helt bort ifra dem. Filosofen Ludwig Wittgenstein er en av dem som har vært med og vise oss dette.

Nr. 53 i Cappelens upopulære skrifter.