Olgas bok

Hvordan skrive et portrett av et helt vanlig menneske som har levd et normalt og stille liv, tilbaketrukket fra offentligheten?
Olga Engen (1926 – 2017) levde sitt liv i beskjedne kår, født i det huset smeden på Hell bygde under en skyggefull åsrygg, død i et moderne sykehjem i Asker. Underveis bar hun tre etternavn, Lundemo etter sin far, Ekle etter den første ektefellen og Engen etter mannen hun møtte og giftet seg med sent i livet.

Olgas bok er et forsøk på en biografi om dette livet, om et helt alminnelig menneske fra arbeiderklassen på bygda, en kvinne som aldri stakk seg ut, fornøyd med å forbli i det stillfarent nøytrale. Olgas livsløp så nesten ubegripelige endringer i samfunnet, sosialt, politisk og teknologisk. Samtidig møtte hun sin andel av prøvelser og motgang, motvirket av livsglede, ustoppelig pågangsmot og total hengivenhet til rollen som enslig mor.

Olgas bok er også en vemodig kjærlighetshistorie.

Leif Ekle

Leif Ekle (født 1953) er journalist og mangeårig litteraturkritiker i NRKs P2. I dag er han pensjonist og frilanser i sitt gamle yrke. Dette er hans første bok.

«Ei dypt personlig bok om forfatterens mor, ei kvinne som aldri stakk seg ut, men som holdt ut et langt og strevsomt arbeidsliv. ...
Boken er usentimental og fri for nostalgiens fristelser, men likevel blir denne leser berørt. Deler av min mors tidvis vanskelige liv tangerer bildet av Olga, noe sikkert mange andre voksne lesere også vil kjenne på. Ekles tekst er en stolt og øm fortelling om et alminnelig levd liv, på godt og vondt.»

«Å skrive en biografi om sin egen mor er jo et djervt prosjekt, men Ekle har løst oppgaven med riktig dosering av både nærhet og distanse, slik at fortellingen blir noe langt mer enn et familie-album for de nærmeste (boka er rikt illustrert), og får universell gyldighet»

«Finnes det et helt vanlig liv? Leif Ekle vil få fram det store og vakre i et helt alminnelig liv. Samtidig minner han om hvor lite vi egentlig vet om hverandre.
... «Dersom teksten samtidig skulle vise fram noe av det store, iblant vakre, men også hverdagslige og triste i et alminnelig liv et stykke ned på samfunnsstigen, da er målet nådd», skriver Ekle. Langt på vei har han fått til det.
... refleksjonene omkring hva han egentlig kan vite om sin mor er noe av det som gir nerve til boka. Nettopp det subjektive gjør den på en måte mer sann. Og – tror jeg – det er derfor man lar seg rive med i fortellingen. ...

Ekle skriver denne fortellingen nokså kronologisk rett fram. Men han gir den spenning og driv gjennom stadige små frampek eller tilbakeblikk og med de tilbakevendende refleksjonene om hvor lite han egentlig vet. Det gjør også leseren nysgjerrig, trekker meg med i å ville finne ut. Dermed blir dette noe mer enn en bok om Olga. Det blir en bok om mennesket, om hvor enestående dette livet er i all sin hverdagslighet. Den formidler en respekt for vanlige mennesker i all sin enestående forskjellighet. Og den inspirerer til å se andre med nye øyne.»