Nymånedagene

"Mine personlige kvalitetskriterier i bedømmingen av poesi er billedskapende evne i kombinasjon med filosofisk/erkjennelsesmessig dybde og musikalitet. Etter mitt skjønn har Lugg alt dette. Han har kimen til noe virkelig stort." - Steinar Opstad

Få formår som Casper André Lugg å sette ord på akutte, eksistensielle erfaringer. Nymånedagene er en vakker diktsamling som viser oss hvordan det å gi avkall på seg selv og alle nyttehensyn fører oss nærmere livskjernen.

Casper André Lugg

Casper André Lugg er født i 1985 og bor på Manstad. I tillegg til de fire samlingene som utgjør denne utgvielsen har han gitt ut Tilgi det virkeliges blomstring (2018, Tiden Norsk Forlag).

I 2016 ble han tildelt Bokhandelens forfatterstipend.

Nymånedagene stiller opp det sårbare og forgjengelige ved livene våre... dikt som griper meg i sin vakre enkelhet... Leseren får større rom til å dvele, til å bli værende i ordene... I vendingen mot livsvilkårene ligger, om ikke en direkte anti-individualisme, så en dragning mot (og kanskje en maning til) en mindre materielt fundert tilværelse.

Jakten på mening ved tilværelsen foregår hovedsakelig i den nære naturens skiftninger mellom lys og mørke. Tilfanget av bilder og referanser fra kristendom og litteratur er stort […] Lugg skriver renskårne dikt med klar diksjon, ingen vers er på mer enn fem ord og den hvite sidens stillhet får god plass. Han kan skrive svært gode bilder

Det er som om Lugg skriv om ein stad utanfor språket, der forskjellane opphøyrer […] Luggs dikt er stille, dei insisterer ikkje, men skaper svimlande rom […] Men trass all stille, er det og noko akutt eksistensielt, iblant politisk og samtidig, som skjærer seg inn i dikta […] Lugg har alt etablert seg som ein poet å rekne med, med diktsamlingane Lite rekviem (2011) og Dagene er som gress ( 2015). Luggs dikt representerer ei tilbakevending til poesiens kjerne […] Biletføringa er så presis, likevel så tvitydig og urovekkjande, når bileta fører oss mot teiinga, stilla. Lugg manar sterke bilete fram med så enkle og få ord. Poeten vågar å la bilete få stå der, aleine; difor antar dikta også ei uvanleg suggestiv og uroande kraft. Det vert vent. Og vondt. På same tid.

Dikta er merkeleg tidlause... Det er ein gjennomførd konsentrasjon om det heilt eksistensielle, ja liv og død, «evige» temaer i poesien - som aldri vert utdaterte... Luggs dikt kjem som ei motkraft: mot larmen, mot gløymsla, mot forflating av sjelelivet...«jordstenglene kryper/ over føttene// blomstrer ved anklene».
Dét kan berre ein sann poet sjå og skriva.