Dette første bindet av Norsk politisk historie tar for seg den politiske omformingen av Norge – fra eneveldets innføring i 1660 til parlamentarismens gjennombrudd i 1884. Med utgangspunkt i skjebneårene 1660, 1770, 1814 og 1884 kaster boken nytt lys over hvordan det norske demokratiet ble dannet.
Forfatteren utfordrer flere etablerte oppfatninger i norsk historieskriving. Blant annet viser han hvordan framveksten av et regimekritisk sivilsamfunn i årene fra 1750 og framover på avgjørende vis bidro til eneveldets fall i 1814. Videre nyanserer han den tradisjonelle forestillingen om at den norske «embetsmannsstaten» bare sto overfor en svak og splittet opposisjon. Ifølge forfatteren var den langt mer radikal og bedre organisert enn det tidligere forskning har gitt inntrykk av. Politisk agitasjon og valgkamper ble vanlig i årene fra 1814 til 1850 og førte til varige endringer av politikkens spilleregler. Årene før en uferdig parlamentarisme slo gjennom, og Sverdrup-regjeringen ble dannet i 1884, framstilles på sin side som preget av politisk integrasjon, og ikke bare konflikt. På tross av steile fronter, kom Venstre og Høyre sammen til å utvikle et livskraftig parti- og organisasjonssamfunn.
En rød tråd i framstillingen er hvordan ulike former for demokrati fikk betydning i årene fra 1814 og framover. Det var en pågående debatt om hva som var den ideelle styreformen i landet. Demokrati og demokratisering var altså ikke entydige størrelser – like lite som de er det i dag
