Ofte kan eg sjå det på andre. Eg veit ikkje nøyaktig korleis eg ser det, for det er flyktig. Det bur i ansiktet. Det er i huda, rundt munnen, i blikket. Enkelte kvinner ber smerte i ansiktet. Menn også. Det er vanskeleg å få taket på, det snor seg lett unna. Det trassar ungdom, det trassar skjønnheit. Eg har sett det hos andre sidan eg var barn, før eg visste kva det var. Eg har sett det hos barn. Eg har sett det hos eldre kvinner. Enkelte dagar har eg sett det i meg sjølv. I porene, i hudtonen, i linjene. Det piplar fram om eg ikkje passar på.

Liv er ein sjukepleiar som tek godt vare på seg sjølv og andre. Ho er eit heilt normalt menneske som skjuler ei heilt normal hemmelegheit. Ei natt, for fleire år sidan, blei ho valdteken. Av ein mann ho frivillig blei med heim. MAKTA handlar om makt, men også om å makta. Å orke å gå vidare.

"Noe jeg setter særlig høyt hos Furre, er hvordan følelsene til menneskene vi møter, tas på alvor. Særlig i de to siste romanene får de spesifikt kvinnelige erfaringene, som kanskje kunne blitt avfeid som overfølsomme, en plass og en forklaring. I Makta blir de personlige erfaringene også høyst politiske, uten at Furre går i fallgruven der dette blir en kjønnskamp hvor menn ikke kan forstå hvordan vi kvinner har det. I stedet er Makta en konkret fortelling om Livs erfaring, som også er en fortelling om hvordan veldig mange kvinner har det, hver gang vi tråkker av bussen på vei hjem i mørket og må gå siste strekket på en lite opplyst vei."

Meny

Makta

Makta

Handlekurv

Handlekurven er tom

Meny

Makta

Makta

Handlekurv

Handlekurven er tom