Livsgnist

Emmanuel funderer på hva han skal gjøre med aktbildet, men tar til slutt en avgjørelse.
Rebekka finner Kristine liggende på malerrommet, ved siden av det ødelagte maleriet av Ulf. Hun forstår at fødselen er i gang, og sender bud etter Margot og Kari.

– Jeg greier ikke mer! skrek Kristine med den hese, mørke stemmen. – Jeg vil ikke!
En ny ri skyllet over henne og fikk pusten til å gå tungt. – Jeg vil ikke, gjentok hun. Blikket var fylt av angst og smerte. – Jeg hater det! Det er satans barn! Ta det vekk! Ta det vekk nå!
Ordene, men like mye den mørke, underlige stemmen Kristine hadde fått, fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på Rebekka.