Late dagar, ville netter

Eve Babitz si bok Late dagar, ville netter kom ut første gongen i 1977. Her møter vi ei kvinne med gnistrande livsappetitt og fortreffeleg observasjonsevne. Gjennom ti kapittel følgjer vi dragnaden hennar mot reiser, rus, californiske solnedgangar og ei mengde ulike folk. Vi treffer forfattarar, druedyrkarar, basketballspelarar og sosietetsfolk, filmstjerner som er fortvila over eigen suksess og italienske femmes fatales meir fatale enn Babitz sjølv.

Ingen av Eve Babitz (1943–2021) sine bøker frå 1970- og 1980-talet slo gjennom då dei kom ut. Dei havna i skuggen av imaget hennar som it-jente, og temaa ho skreiv om – Los Angeles, skjønnheit, sex – blei avfeia som overflatiske. På 2010-talet har ho derimot blitt feira for den sanselege og viltre stilen sin. Late dagar, ville netter er ein moderne klassikar i grenselandet mellom fakta og fiksjon – ei feiring av byen Los Angeles og av overskridande liv.

Eve Babitz

Eve Babitz (1943–2021) debuterte i 1974, og har skrive åtte bøker i grenselandet mellom skjønnlitteratur og sakprosa. Ho vaks opp i ein intellektuell familie i Hollywood og hang rundt med alle mogelege slags rocke-, film- og kunststjerner på 1970-talet. Babitz designa plateomslag og skreiv for ulike tidsskrift og vekeblad før den første boka hennar, Eve's Hollywood, kom. Bøkene sto lenge i skuggen av ryktet hennar som lokal it-girl, men frå 2010-talet har ho fått ein kraftig renessanse som forfattar, med nyutgivingar og omsetjingar til ei rekkje språk.

Late dagar, ville netter (1977) kom i 2022 ut i serien Oversette mesterverk, omsett av Anna Kleiva.

«Smart, slentrende og sensuell romanmemoar»

«... stilen er så leken, gleden over å være til, de morsomme beskrivelsene av vennene og festene»

«Det er en skarpskodd aforistisk jubel i boken»

«Å lese nylig avdøde Eve Babitz (1943-2021) er som et sjeldent endorfinrush; få forfattere jeg har truffet på de siste årene slår meg som så inderlig sjarmerende. (...) Babitz skriver med en munter intelligens. Som en sjeldent ekstrovert observatør, fullkomment komfortabel med kaos og folkemengder. (...) Skjønnheten i Babitz` bøker har en mer overrumplende karakter; igjen handler det mye om bevegelse og kan være så enkelt som en eller annen eiendommelig detalj (et ansikt som er både sølv og gull, for eksempel) som setter fyr på assosiasjonssenteret.»

«Anna Kleiva - som i sin egen essaybok Echo Mountain er uttalt inspirert av Babitz` L.A.-estetikk - har gjort et forbilledlig arbeid med både oversettelse og etterord. Late dagar, ville netter er oversatt til et gnistrende nynorsk som ivaretar den uanstrengte glamfølelsen man får av å lese Babitz på originalspråket. Det ser så lekent ut, men det er virkelig en prestasjon å få formidlet det rike spekteret av farger og stemninger i en prosarytme som er så ledig og levende.»

«Babitz oppnådde det amerikanske idealet: kunst som er laus i forma, held fast på kulheita si, og er så lett å like at den kan bli mistolka som enkel underhaldning. Det er ein tradisjon som omfattar Duke Ellington, Fred Astaire, Preston Sturges, Ed Ruscha og – det seier seg sjølv – Marilyn Monroe.»

«Stilen til Babitz er kul, samtaleprega, laus i forma, men samtidig med ei tilsynelatande uanstrengd poetisk tyngde.»

«Å lese Eve Babitz er som å være ute på ein varm og åpen veg ved solnedgang med det ho sjølv ... har kalla ‘4/90-aircondition’ – det vil seie når du har fire vindauge opne og køyrer nitti kilometer i timen. Du kan kjenne vinden i håret.»

«Boka fra 1977 har fått tittelen Late dagar, ville netter i Anna Kleivas tilfredsstillende oversettelse (...) Det var et liv i randsonen av de rike og berømtes liv – skinnet fra dem faller som glitter mellom bokstavene hennes. Samtidig tar Babitz’, med en ilter, uanstrengt og treffsikker prosa, innersvingen på sosieteten. Mange av formuleringene må man elske (...) Det er kjærlighet, vennskap, fiendskap, hollywoodskap og annet møblement i det sosiale rommet som er hennes anliggende. Her er det produsenter og kunstnere, sosietetskvinner og rike mannemenn. Babitz skriver om rikdom, begjær og maktkamp, om hva det – for kunstnere – betyr å jobbe, om kjendiser som fortaper seg til heroin. Stadig definerer hun omgivelsene som særskilte for Amerika, med nostalgi framfor satiriske stikk.»

«Dette som vi i dag kallar 'fiktive memoarar' kjem i form av ti utvida anekdotar om Los Angeles, levert så tilforlateleg innstudert som berre den mest populære gjesten i middagsselskapet kan. Mat, drikke, dop, sex, solnedgangar og ei overflod av filmstjerner mettar desse forteljingane med fargar, men den mest fargerike komponenten av alle er forteljaren sjølv.»