Kvinnejobber, mannsjobber og innvandrerjobber

Hvorfor oppfattes noen arbeidsoppgaver og yrker som «kvinnejobber», «mannsjobber» og «innvandrerjobber»? Hva betyr det egentlig når studenter opplever etnisitet som en barriere i noen profesjoner, mens det blir ansett som en fordel for å lykkes i andre? Kan etniske minoriteters inntog i kjønnstradisjonelle yrker bidra til å kaste lys over det at det norske arbeidsmarkedet er blitt mindre kjønnssegregert?

Denne boken handler om 36 mennesker som har valgt typisk kvinne- eller mannsdominerte utdanninger. Første gang vi møter dem er de fremdeles studenter. Den andre gangen har de fullført sin høgskoleutdanning og befinner seg i arbeidslivet. Men selv med en formell utdanning vurderer studentene sine muligheter på arbeidsmarkedet svært ulikt. Et argument som fremmes i boken, er at slike forskjeller handler om mer enn formell kompetanse. Det handler også om de subtile og skjulte barrierene og mulighetene i arbeidsmarkedet; nemlig det å beherske de uformelle kompetanseformene. Det å ikke lykkes med å innfri en uuttalt standard, kan føre til marginalisering og en følelse av diskriminering uten at den som havner utenfor helt klarer å sette fingeren på det som skjer.

Julia Orupabo utforsker i boken Kvinnejobber, mannsjobber og innvandrerjobber forholdet mellom kulturelle stereotypier om kompetanse på den ene siden, og utdannings- og karriereaspirasjoner hos unge voksne på den andre siden. Boken gir kvalitativ innsikt i mekanismene som bidrar til at ellers like studenter plasserer seg ulikt i arbeidsmarkedet etter endte studier.