En varm vårdag i 1813 er Ambrosia Holmsdatter på vei til Eidsvoll sammen med moren og søsknene sine. Europa er herjet av krig, og i Norge er nøden stor. Ambrosias far har drevet med kapertrafikk, men nå har han omkommet på sjøen, og familien må ta farvel med et liv i velstand i byen. Nå venter ny tilværelse på gården Tråkka, der morens halvbror Hugo Trampe ønsker dem velkommen til sin fargerike familie. Ambrosia blir snart virvlet inn i både dramatikk og kjærlighet, og hun skjønner at de som står henne nær, bærer på mange hemmeligheter.

Skrekken fikk henne til å slippe forhenget, og i det samme stakk en smal solstråle fram mellom to bord i låveveggen bak henne og traff skapet. Da hun flyttet seg litt, slik at skygge og sol vekslet, slo plutselig en kaskade av blodrøde, gnistrende stjerner ut i rommet og brant et kort øyeblikk. Så gled lysstrimen bakom det neste panelbordet. «Der er jo vasen min,» utbrøt hun forundret. «Minnet etter far er ikke tapt, den er her!»