Hvordan er en best sammen med andre mennesker? Kanskje ved å være alene? Kristian Bergquists nye diktsamling, hans syvende i tallet, trekker litt i den tråden da den liksom spør seg selv: Hvorfor forlater jeg alt, når det siste jeg vil er å bli forlatt? Og hvor kommer tanken på å avslutte fra, når jeg bare vil fortsette som før?

I Jeg klarer det ikke alene drar poeten helt bokstavelig til skogen og hytta. Bort fra en befolket verden. For å leve alene. Se på trærne og himmelen. Fange dyra i sin flukt. Lese og skrive. Spise og sove. Bryter litt ny jord. Jeg klarer det ikke alene, sier altså tittelen, samtidig som poeten gjør nettopp det: klarer seg, alene. Men det er likevel ikke en selvmotsigelse. Det er bare en av livets elementære og elendige sannheter: at ingen vil være alene, men alene er vi alle.

"Kristian Bergquist skriv enkelt og direkte og ofte godt. (...) Den sjuande diktboka til Bergquist, som er på over to hundre sider, gir framleis lesaren blikk inn i eit sårbart univers med diktremser som surrar i det nære, fangar brokkar av syn, samtalar, setningar og filmsekvensar som poeten eltar om i ei poetiske betraktning, i eit brått kast av oppløftande innsikt."

Meny

Jeg klarer det ikke alene