Jeg ga deg øyne og du så mot mørket
Av Irene Solà, 2025, Innbundet
Sendes fra oss i løpet av 1-3 arbeidsdager
Fri frakt på bestillinger over 399,-
Jeg ga deg øyne og du så mot mørket er en lumsk og fornøyelig roman fortalt fra grenselandet mellom liv og død. Det katalanske stjerneskuddet Irene Solà leverer her en uhørt slektshistorie om kvinner som på godt og vondt er overlatt til seg selv.
På en forfallen fjellgård i Katalonia våkner en usannsynlig gammel kvinne til en ny dag: hennes siste. Mens etterkommerne hennes lister seg inn og ut av sykeværelset, samler kvinnene som har bodd og dødd på gården seg for å gjøre i stand et storslagent festmåltid. De venter – og fryder seg over – at hun snart skal slutte seg til deres rekker.
Etter hvert som livet hennes ebber ut, utfolder flere hundre år med minner seg. Det starter med stammoren Joana, som så sterkt ønsker å gifte seg at hun velger å påkalle den onde selv. I bytte mot en «hel mann» selger hun sin sjel til ham. Men da hun på bryllupsdagen oppdager at ektemannen mangler lilletåen og at hun på ren slump har overlistet djevelen, trekker hun seg fra avtalen.
Det er ikke før hun har satt fire barn til verden at hun aner uråd. Etter løftebruddet mot fanden må alle som blir født på gården, bøte med en mangel, noen latterlige og uten praktisk betydning, andre mer skjulte, men livsomveltende – og med konsekvenser selv ikke djevelen ville ant rekkevidden av.
«Irene Solà er ein nådelaus forfattar med ei grenselaus god hand for pennen.[...] Romanen er skriven på ein måte som kjennest så ekte og rå ut, som om menneska er menneske som har levd eit liv, og ikkje berre er karakterar i ei forteljing. Måten forfattaren skapar djupne, i til og med huset, er så imponerande – ho beskriv det som om det er ein menneskekropp...[...] Det må òg seiast at eg er veldig imponert av omsetjaren, Kjersti Velsand, som har greidd å uttrykkje Irene Solà sin bodskap med ei sånn kraft når det ikkje eingong er på originalspråket! – applaus! [...] Dette er ei bok eg kjem til å anbefale alle bokormar eg kjenner.»
– Herman August Søberg, Framtida
