Så lenge annerledeshet finnes, vil den alltid tale med en motsetningsfull tunge. Snakke i munnen på seg selv. Avbryte, protestere og slå knyttneven i bordet. Forsøke å overtale verden om at den fortjener å bli hørt. Samtidig som den også, livredd, prøver å gjemme seg under det samme bordet. Setter munnkurv på seg selv. I angst for å bli avslørt.

I et personlig og undersøkende essay skriver Synne Sun Løes om adopsjon og identitet. Hun tar utgangspunkt i så vel egne erfaringer som adoptert, som faglitteratur og den offentlige samtalen. Temaene som blir belyst favner bredt, fra fremmedfrykt, rasisme, annerledeshet, «mangfolds-trenden», krenkelseshysteri og koreansk hevnkunst, til mer psykologiske emner som transgenerasjonelle traumer, psykoanalyse og tilknytningsskader.

Hvordan ta eierskap til egne erfaringer som adoptert og «annerledesbarn» uten å bli beskyldt for å gå inn i en offerrolle? Hvordan tilegne seg en egen personlig identitet, som «seg selv», når man er «annerledes» i dagens Norge? Hvordan påvirkes identiteten av å møte ens egne biologiske foreldre? Hvordan overleve i en verden som stadig forsøker å spytte en i ansiktet? Forfatteren nærmer seg disse spørsmålene med både undring, humor og alvor, og retter også et kritisk blikk på samfunnets tendens til å forenkle, retusjere og polarisere marginaliserte gruppers historiefortellinger.

Debatten tilspisser seg. Ikke minst derfor er Synne Sun Løes' bok en nyttig analyse fra et riktig ståsted. Velskrevet og vittig er den også. ... Den koreanske hevnkunsten hun deler med leseren er en tankevekkende bonus i en viktig bok.

Synne Sun Løes har skrevet et befriende avslappet langessay om identitet, rasisme og adopsjon. ... Å bygge sin egen identitet kan innebære at man blir bevisst på og legger vekk indre og ytre krav man stiller til seg selv. Kanskje det finnes andre yrker enn lege og advokat, kan et innvandrerbarn brått tenke. Det er en gave, en gave Løes har lyst til å gi til andre i hennes situasjon. Selv om innsikten hverken er banebrytende eller original, kan den trolig treffe mange, adopterte eller ei.

Som utanlandsadoptert har eg kjend meg annleis heile livet. Når eg les boka til Løes, så brenn det inni meg. Eg føler boka er så viktig og riktig akkurat no. For den hjelpte i alle fall meg til å lære meir om meg sjølv.

Beskrivelsene av møtet med de biologiske foreldrene er noe av det best skrevne og såreste i Ingen kan spytte på et smilende ansikt. De tapte årene er til å ta og føle på i Løes’ språk. ... Blant de sterkeste tekstene er den som tar for seg de kroppslige plagene som kan følge med en adopsjon. Synne Sun Løes og mange andre adopterte lider av en rekke kroniske helseplager det er vanskelig å diagnostisere konkret.

«Ingen kan spytte på et smilende ansikt» er talende også for den holdningen hun selv har hatt til livet, skriver forfatteren. Synne Sun Løes karikerer og bruker humor på egen bekostning som «en sentral overlevelsesteknikk». Leseren får en kostelig introduksjon til koreansk hevnkunst.

Løes perspektiver utfordrer majoritetsbefolkningen til å se med nye briller på sin egen selvfølgelige posisjon.

Synne Sun Løes

Synne Sun Løes er født i 1975 og debuterte i 1999 med romanen Yoko er alene. Siden har hun utgitt en rekke bøker. For ungdomsromanen Å spise blomster til frokost (2002) ble hun tildelt Brageprisen. Ungdomsromanen Miss (2017) ble tildelt Riksmålsprisen og valgt til White Ravens-bok av Internationale Jugendbibliothek.