Herodot (ca. 490–425 f.Kr.) er kalt historieskrivningens far. Han vokste opp i en gresk by på Lille-Asias vestkyst som tilhørte Perserriket. Som persisk undersått kunne Herodot fritt reise omkring i Perserriket, og han benyttet seg av denne mulighet til å foreta lange reiser dypt inne i Asia, til sjøs inn i Svartehavet, senere også til Egypt, Kyrene og Syd-Italia for å samle kunnskap om de folk og begivenheter som han skildret. Herodots innstilling til stoffet er ikke en moderne historikers. Grensen mellom sagn og historie er ham temmelig uklar. Hans fortellerglede og vitebegjærlighet synes av og til uten grenser og noen ganger forteller han likt og ulikt ut fra ganske frie assosiasjoner. Likevel mangler han ikke kritisk sans og unnlater ikke å ta standpunkt til troverdigheten av sine kilder hvis disse foreligger i flere versjoner. Herodots historie skildrer i 9 bøker perserkrigene (500–448). Verket begynner likevel ikke med år 500, tvertimot går dets begynnelse tilbake til den fjerne, sagnaktige fortid: Herodot ser nemlig perserkrigene som den siste store bølge i det oppgjør mellom Europa og Asia hvortil sagn – av Herodot oppfattet som «virkelig historie» – som Argonautertoget og Trojanerkrigen danner den første opptakt. Lydboken med del en inneholder de fire første bøkene som skildrer denne historien og perserrikets fremvekst. Selve krigen mellom perserne og hellenern skildres i del to og avsluttes med athenernes seier over perserne ved Mykale og deres erobring av byen Sestos i år 479/478. De siste 30 årene av krigen er derfor ikke med, og det kan være spørsmål om Herodot etterlot seg sitt verk i ufullendt form.
