Forlisets vannlilje

Med usedvanlig lekenhet kombinerer Vaillot Knudsen oseanografi, vulkansk virksomhet, dolkende (utdødde) dyr, merkverdige mineraler, erotikk og viltre vekster. Et jeg og et du befinner seg i en vuggende båt, og omkring dem finnes en frodig og forunderlig verden med jazzete lydlandskap og marmorerte nordlys, og utenfor den enda en sfære med vibrerende himmelkropper og velbuktende evigheter.
oppover stammen
klyver muggsoppen,
krisler meg under
håndloven,
hvisker at
skjermplanting
kan få
merkverdigheten
til å bli
grobladkjempe

nyfikne spretter
en haug
smaragdmosedotter
opp som dronter
med steinrestfloker
i bladmagen

Charlotte Louise Vaillot Knudsen

Charlotte Vaillot Knudsen (f. 1993) har en master i fransk komparativ litteratur fra UiO, og en annen i kunsthistorie, musikkvitenskap, etnologi, sosiologi, geofag m.m. fra École des Hautes Études en Sciences Sociales i Paris. Hun debuterte med Den akustiske konvolutt i 2018, fulgt av Forlisets vannlilje (2021) og Blåtimesonater (2023). Våren 2025 utkom hennes fjerde diktsamling Månekvinne. Vaillot Knudsen arbeider også som oversetter og gjendikter, blant annet Lysninger (2023) av Frankrikes prisbelønte poet Guillevic.

«En syngende ferd som utstyrer leseren med et par-tre ekstra sanser og noe sentralstimulerende. Er det sånn ordene leker natur?»
(Klassekampen/Årets beste bøker 2021)

«Charlotte Vaillot Knudsen inviterer oss inn i en ekspansiv diktpark som bugner av livsformer i alle fasonger: Her kan du løpe fritt (...) den luftige frihetsfølelsen jeg får av Forlisets vannlilje er god, og at den gir meg lyst til å være i den lenge»

«Fantasifull sammenblanding av menneske og vekster (...) Generelt betoner diktene hvordan verdens bestanddeler lekker inn i hverandre. (...) Bildene kan være mer eller mindre esoteriske, og man tar seg i å undre over hva slags tankeverden de kommer fra. Sanseligheten som fuger jeget og verden sammen, får tidvis magiske kvaliteter. Botaniske navn og biologiske termer kombineres med en dikterisk innlevelse.»

«Diktene beveger seg i tid og rom i vilter erupsjon, de omformer og ser fra odde vinkler (...) Diktene er elegiske over naturtapet, og mestrer å framvise dette med en stor appetitt på blomster, maritimt liv, steiner og frydefulle lyder (...) gjennomgående er vokabularet skeivt og rart, men substantivtungt og konkret, på en slik måte at det både kommer fra og leder hen til ordglede. (...) Nevnte ordglede og begjær etter verdens bestanddeler gjør at det finnes en stor munterhet i diktene»