Fars hage, mors hus er en kraftfull og spørrende roman der nye historier oppstår og fremtiden ligger åpen. Da Mikael Emanuelsen går oppover kirkegulvet i sin fars begravelse, har han ikke sett foreldrene på sytten år. Utenfor kirken, etter jordpåkastelsen, står han ansikt til ansikt med moren. Hun sier at hun reiser til Spania og at nøkkelen til barndomshjemmet ligger på samme sted som før. Denne sommeren er Mikael som i en døs. Han klarer ikke å arbeide eller delta i familielivet med kona Ragnhild og de tre barna. En barndom han for lengst har lagt bak seg, kommer tilbake til ham: Faren som dyrket fram en eventyrlig hage der det ikke var lov å leke. Moren som holdt huset urokkelig i orden. Men var det slik? Er barndomsminnene til å stole på? Og når skal han dra tilbake til huset, låse opp døren, gå inn i huset og ut i hagen? Jeg rykker til meg hånden, men buskens torner slipper meg ikke, og ikke før jeg har nappet meg løs fra den lange tornen, er det en ny torn som tar kontroll over bevegelsene mine, denne gangen fester den seg i buksebenet. Fra hånden som jeg nå flytter mot øynene, renner det blod, jeg suger det i meg mens jeg samtidig forsøker å riste buksebenet løs fra den nye tornen.

Hovedpersonen i Eskil Skjeldals debutroman Fars hus, mors hage, er rasende. Vi møter Mikael i farens begravelse, hvor han fantaserer om kaste mora nedi samme hullet som rommer farens kiste.
(...)
Vi aner tidlig at dette er en roman som likevel skal lukt inn i det vonde.
(...)
Virkelig gripende blir fortellinga når hovedpersonens ustadige humør får utspille seg i relasjonen til kona og ungene. Det er vanskelig å lese om de tre små barna som forsøker ikke å forstyrre «denne mannen de kaller pappa». Og Mikaels erkjennelse av hvilken skade han forvolder dem: «Jeg må gå opp for å snakke med dem. Jeg klarer ikke å gå opp og snakke med dem». Med en liknende intensitet som Linda Boström Knausgård i Oktoberbarn (2019), lar Skjeldal leseren ta del i Mikaels mentale berg-og-dal-baner. Som Linda har Mikael et naturtalent for negativitet og ødeleggelse, sjøl om han inderlig ønsker seg det motsatte: «Jeg vil ikke ha det slik, men har det slik».
(...)
Med sine mange ansporende perspektiver, er romanen et godt eksempel på hvordan litteraturen kan fordjupe rommene mellom menneskene, som i hverdagen stadig vekk forflates. Forfatteren slår seg sjeldent til ro med entydige svar på hovedpersonens mange angstridde spørsmål. Teksten har en åpenhet ved seg som gjør den til en glede å lese, fordi jeg kjenner meg fri til å trekke Mikaels bombastiske fortolkninger i tvil, og en uforutsigbarhet som hele veien oppfordrer til videre tenkning. Skjeldal viser en bestemt vilje til å nøre oppunder kompleksiteten i forholdet til foreldre, ektefeller og barn, og forfatteren har funnet fram til konkrete scener som effektivt poengterer det ofte motsetningsfulle og irrasjonelle i vår sameksistens. Vold og besinnelse Det er opptrinn å glede seg over gjennom hele Fars hage, mors hus. På tross av den alvorlige tematikken klarer Skjeldal å skrive inn et befriende skjær av komikk, som når Mikael etter en krangel med kona røsker dørhåndtaket av ei dør, eller når han tilbake i farens overvokste hage setter seg fast i rosebuskene og må forlate sine bukser i tornekrattets varetekt. Beskrivelsen av Mikaels aggressive tendenser er aller mest virkningsfull når forfatteren lar sin hovedperson operere innafor gjenkjennelige rammer.
(...)
Det må ligge mye hardt arbeid bak denne boka – intellektuelt, følelsesmessig og litterært. Med aktelse og tålmodighet har forfatteren formgitt sitt stoff, og resultatet er en moden debut som rommer både forløsende vold og mange forsøk på desperat besinnelse.

Meny

Fars hage, mors hus