Fars hage, mors hus

Fars hage, mors hus er en kraftfull og spørrende roman der nye historier oppstår og fremtiden ligger åpen. Da Mikael Emanuelsen går oppover kirkegulvet i sin fars begravelse, har han ikke sett foreldrene på sytten år. Utenfor kirken, etter jordpåkastelsen, står han ansikt til ansikt med moren. Hun sier at hun reiser til Spania og at nøkkelen til barndomshjemmet ligger på samme sted som før. Denne sommeren er Mikael som i en døs. Han klarer ikke å arbeide eller delta i familielivet med kona Ragnhild og de tre barna. En barndom han for lengst har lagt bak seg, kommer tilbake til ham: Faren som dyrket fram en eventyrlig hage der det ikke var lov å leke. Moren som holdt huset urokkelig i orden. Men var det slik? Er barndomsminnene til å stole på? Og når skal han dra tilbake til huset, låse opp døren, gå inn i huset og ut i hagen? Jeg rykker til meg hånden, men buskens torner slipper meg ikke, og ikke før jeg har nappet meg løs fra den lange tornen, er det en ny torn som tar kontroll over bevegelsene mine, denne gangen fester den seg i buksebenet. Fra hånden som jeg nå flytter mot øynene, renner det blod, jeg suger det i meg mens jeg samtidig forsøker å riste buksebenet løs fra den nye tornen.

Hovedpersonen i Eskil Skjeldals debutroman Fars hus, mors hage, er rasende. Vi møter Mikael i farens begravelse, hvor han fantaserer om kaste mora nedi samme hullet som rommer farens kiste.
(...)
Vi aner tidlig at dette er en roman som likevel skal lukt inn i det vonde.
(...)
Virkelig gripende blir fortellinga når hovedpersonens ustadige humør får utspille seg i relasjonen til kona og ungene. Det er vanskelig å lese om de tre små barna som forsøker ikke å forstyrre «denne mannen de kaller pappa». Og Mikaels erkjennelse av hvilken skade han forvolder dem: «Jeg må gå opp for å snakke med dem. Jeg klarer ikke å gå opp og snakke med dem». Med en liknende intensitet som Linda Boström Knausgård i Oktoberbarn (2019), lar Skjeldal leseren ta del i Mikaels mentale berg-og-dal-baner. Som Linda har Mikael et naturtalent for negativitet og ødeleggelse, sjøl om han inderlig ønsker seg det motsatte: «Jeg vil ikke ha det slik, men har det slik».
(...)
Med sine mange ansporende perspektiver, er romanen et godt eksempel på hvordan litteraturen kan fordjupe rommene mellom menneskene, som i hverdagen stadig vekk forflates. Forfatteren slår seg sjeldent til ro med entydige svar på hovedpersonens mange angstridde spørsmål. Teksten har en åpenhet ved seg som gjør den til en glede å lese, fordi jeg kjenner meg fri til å trekke Mikaels bombastiske fortolkninger i tvil, og en uforutsigbarhet som hele veien oppfordrer til videre tenkning. Skjeldal viser en bestemt vilje til å nøre oppunder kompleksiteten i forholdet til foreldre, ektefeller og barn, og forfatteren har funnet fram til konkrete scener som effektivt poengterer det ofte motsetningsfulle og irrasjonelle i vår sameksistens. Vold og besinnelse Det er opptrinn å glede seg over gjennom hele Fars hage, mors hus. På tross av den alvorlige tematikken klarer Skjeldal å skrive inn et befriende skjær av komikk, som når Mikael etter en krangel med kona røsker dørhåndtaket av ei dør, eller når han tilbake i farens overvokste hage setter seg fast i rosebuskene og må forlate sine bukser i tornekrattets varetekt. Beskrivelsen av Mikaels aggressive tendenser er aller mest virkningsfull når forfatteren lar sin hovedperson operere innafor gjenkjennelige rammer.
(...)
Det må ligge mye hardt arbeid bak denne boka – intellektuelt, følelsesmessig og litterært. Med aktelse og tålmodighet har forfatteren formgitt sitt stoff, og resultatet er en moden debut som rommer både forløsende vold og mange forsøk på desperat besinnelse.

Eskil Skjeldal skriv sterkt og nært om psykisk sjukdom.
(...)
Mikaels forteljing om foreldra er prega av uvisse. Han har ingen handfaste prov på svik, men heller ikkje på at han er elska. Tvilen slit han sund. Så uviss er han på eigne observasjonar at eg som lesar vert trekt inn i tvilen. Kva har eigentleg desse foreldra gjort som er så gale?
Tvilen som knyter seg til Mikaels observasjonar, er sjølve navet i teksten. Med meir konkrete prov på omsorgssvikt hjå foreldra ville denne forteljinga ikkje vere mogeleg. Teksten gjer motstand mot eintydige svar, og lesaren vert tvinga inn i det splintra universet til Mikael.
(...)
I ein av dei mest skakande og samstundes mest komiske episodane får Mikael ei teikning som den yngste dottera har laga av familien. Blikket til dottera manglar filteret som den vaksne har, og den direkte måten situasjonen er skildra på, gjer at i alle fall eg kjenner skjelvet heilt inn i innvolane.
(...)
Romanen utforskar korleis vi vert definerte i samspel med andre, og korleis orda kjem til kort i kommunikasjonen mellom menneska. Det er eit ambisiøst prosjekt, og forfattaren lukkast langt på veg.
(...)
Det er når Mikael kjempar for å verje barna sine mot dei mest destruktive sidene i seg sjølv, at forteljinga slår sterkast. Her er krafta særs treffande. Mikael taper fullstendig balansen, men teksten er solid.

Eskil Skjeldals romandebut er en sterk, mentidvis utmattende skildring av depresjon.

(...)
Som far og ektemann vet han at han må ta seg sammen, men har hverken evnen eller viljen. At romanen lar den sørgelige familiedynamikken utspille seg uten fullt ut å forklare eller vurdere Mikaels handlemåter, er blant bokas store styrker. Leseren får oppleve depresjonen fra innsiden, og forfatteren har lyktes uvanlig godt i framstillingen av et deprimert sinn.
(...)
«Fars hage, mors hus» er altså ingen lytefri roman, men i hovedsak er framstillingen av Mikaels motsetningsfylte forhold til sin egen livsfortelling og til kona og barna likevel blant de mest troverdige og innsiktsfulle jeg har lest om de komplekse og kompliserte vilkårene vår egen psyke skaper for livet vi med vekslende hell forsøker å leve.

Eskil Skjeldal

Eskil Skjeldal (f. 1974) har utgitt flere sakprosabøker, blant annet Eg slepper deg utan at du velsignar meg (2017). Hans skjønnlitterære debut var romanen Fars hage, mors hus som utkom i 2021, etterfulgt av romanen Byrået (2023).