Eira

30.september 2016

Alt ser annerledes ut. Det er mer blad i bladene, mer furu i furua. Lydene er tydelige, som brennende varm kaffe mot tungen.

Klokken var fire i morges, ennå mørkt ute, høstkald luft inn fra vindusgløttet. Jeg lå og kikket på tisse-testen på nattevaktsrommet. Et blekt blått kors. Bare et blekt blått kors. Og likevel ikke.

Jeg er 42 år.

Kanskje noen skal kalle meg mamma i dette livet likevel.

Eira er historien om å bære fram et liv for så å miste det. Om å finne en vei videre når den strengt tatt ikke fins. Om hvordan sorgen virker i oss. Og kjærligheten.

Camilla Groth skriver usentimentalt om det å miste et barn.

30.september 2016

Alt ser annerledes ut. Det er mer blad i bladene, mer furu i furua. Lydene er tydelige, som brennende varm kaffe mot tungen.

« Idet Groth beskriver den enorme kjærligheten for barnet, renner tårene. Ikke bare fordi situasjonen i seg selv er så usigelig trist, men fordi Groth utrolig nok klarer å beskrive morskjærligheten så vakkert - også midt i døden. »

«Jeg gråter sjelden når jeg leser bøker, men det gjorde jeg da jeg leste Eira av Camilla Groth. Det er ikke bare fordi temaet, det å miste et barn, er usigelig vondt, men òg fordi hun skriver så inderlig fint om det. Groth greier å skildre både gleden ved graviditeten og sorgen over det døde barnet [...]»