En dag kommer forfatteren Patrick Modiano over en annonse i en gammel utgave av France-Soir. I den falmede avisen fra 1941 leser han: «Vi etterlyser den 15 år gamle Dora Bruder. Den savnede er 1 m 55 cm høy, har ovalt ansikt, gråbrune øyne …»
Modiano greier ikke å bli kvitt sitt mentale bilde av denne jødiske jenta og hennes foreldre i det tyskokkuperte Paris. Han begynner å rekonstruere Dora Bruders liv, fra forsvinningen den kalde desemberkvelden i 1941 til transporten fra Paris-leiren Drancy til Auschwitz i 1942. Modiano finner snart ut at Dora på det tidspunktet hun forsvant, ikke lenger bodde hjemme, men på en katolsk internatskole. Hadde foreldrene plassert henne der i et håp om at hennes jødiske bakgrunn ikke skulle oppdages? Eller var det fordi de slet med å kontrollere en opprørsk tenåring?
Leseren blir med Modiano på en følelsesladet reise tilbake det tyskokkuperte Frankrike på 1940-tallet, der vi blir stående ansikt til ansikt med en families tragedie. Vi blir også med til 1960-tallet, da Modiano gjorde sine første erfaringer som forfatter – og tok et oppgjør med sin far. Modianos far var av jødisk-italiensk herkomst, og bare tilfeldigheter gjorde at ikke også han forsvant under okkupasjonen. Mens Modiano skildrer sine hvileløse vandringer i Paris på jakt etter spor etter Dora Bruder, reflekterer han over minners betydning, hva vi etterlater oss i livet – og hvordan byer endrer ansikt fra tiår til tiår.
Men først og fremst er dette en meditasjon over andre verdenskrigs mange ofre. Med Dora Bruder har Patrick Modiano reist et uforglemmelig litterært minnesmerke over et ungt menneske som fikk et altfor kort liv.
«Skal du bare lese en bok av Modiano, velg denne. Det er den mest gripende, den sterkeste i hele Modianos forfatterskap.» Le Monde
«Når han er på sitt beste, lykkes Modiano gjennom sin raffinerte minneskunst å oppheve den tvingende lineære tiden, og å få alle tids-lagene til å flyte og å befrukte hverandre i en kompleks tilstand av fortid, nåtid og fremtid, ja, evighet. Det er da bedrageriet oppstår, perspektiver forskyver seg, og jeg ser verden med klarere og renere øyne … en av de mest respektfulle og følsomme skildringene av utslettelsens ofre som jeg har lest.» Aftonbladet
