Det vakre hvite, draperiene

"Lekent og overdådig (...) Den nye samlingen til Sørlandets fremste poet er beskjeden, sammenliknet med sin forgjenger, den 848 sider lange Brage- og Kritikerpris-nominerte Wunderkammer fra 2016. Samtidig er den langt løsere i formen. Der samtlige dikt i forgjengeren var på tre linjer, er det denne gangen stor variasjon: Her finnes alt fra prosadikt til figurdikt, som ser ut som timeglass, trekanter og bølger. (...) Bruddstykker av sanseinntrykk, samtaler, refleksjoner og minner glir inn og ut av hverandre, og holdes sammen og styres videre av forfatterens lekne bruk av ordspill og assosiasjoner."

Les mer

– Fædrelandsvennen

"Tidsspennet er stort i samlinga, og både personlege minne og allmenn historie bles som vindar gjennom dikta, fram og attende mellom barndom og vaksen alder, mellom oldtid og notid. (...) eit rikt verk, som ikkje enkelt faldar ut meininga si, men liksom legg meining inn i faldane. For å sjå og forstå må ein ofte omstille tankane, litt som når ein ser ein skulptur og må flytte seg for å sjå detaljane. Dei kan vere vakre i seg sjølve, og saman skape heilskap. (...) Eg skal ikkje nekte for at fortolkingsarbeidet tidvis kan frustrere, sidan dikta sjeldan byd på slike samlande heilskapar, men heller på fragment som forsøksvis kan førast saman. Medan mange av dikta lagar svært så tydelege mønster på sida – ein del av dei som figurar: vasar, beger og kar – kan tankemønstra vere vanskelegare å orientere seg i. Det er likevel ikkje strevsamt å lese Moe-Repstads poesi. Det går fascinerande rørsler mellom indre og ytre landskap, og tankestoffet flyt inn den stofflege verda."

Les mer

– Klassekampen

"Man må gi seg hen til dette særegne universet, som også visuelt, på boksiden, er i stadig forandring. (...) For meg er årets diktsamling fra Moe-Repstad et større forundringskammer enn hans forrige bok, Wunderkammer."

Les mer

– Aftenposten

"Dikta er voldsomme, pompøse, og er fullt klar over dette. Eller for å parafrasere Borges: Dikta ødsler med sine egne virkemidler, og tematiserer slik seg selv som kunst. Dette barokke overstrømmende og kunstreflekterende er også godt synlig i diktas former. Heller enn å være prega av strenghet, bukter dikta seg over boksidene, som vakkert er satt opp bare på bokas høyresider, som for å gi plass til tenkepauser innimellom. (...) Det må sies: Det er ikke enkle dikt Moe-Repstad skriver. (...) Men om en gjør en innsats, kan en til gjengjeld oppleve at store oppdagelser stiger fram. (...) Når så mye av diktas sammenheng og skjønnhet avhenger av at en selv søker opp og innhenter kunnskap, lurer jeg: Er det kart jeg leser? Veibeskrivelser? Skisser til store byggverk? Byggverk som trer fram gjennom orda."

Les mer

– Vårt Land

«Etter kraftanstrengelsen Wunderkammer fra 2016, er Moe-Repstad denne gangen ute med en slankere, men ikke mindre ansporende bok, der barokkens estetiske ødsling og overskridelser er utgangspunktet. Poeten skaper sin egen rytme med en uortodoks tegnsetting, og oppretter samtidig nye forbindelser mellom det individuelle og det historiske. Her får pubertal humor stå side om side med makt- og økokritiske perspektiver.»

Les mer

– Morgenbladet (årets beste bøker 2018)

«Repstad beveger seg inn i barokken og skriver komplekse, komprimerte formdikt med diamantisk tetthet.»

Les mer

– Dagbladet (årets beste bøker 2018)