Det jeg egentlig ville si

Geoff Dyer er en av de absolutt ledende engelskspråklige essayistene, og en hvis innflytelse griper langt inn i de skjønnlitterære rekker. Han er en av flere hvis skrivevirke er med på å viske ut skillene mellom romanen og essayet. Helt siden debuten med Ways of telling, om arbeidet til forfatter John Berger, har Dyer gått fram og tilbake mellom sjangrene, eller man kunne også sagt: stått stille midt i mellom dem.

I et intervju med Paris Review fra et par år tilbake sier Dyer: «Fiction, nonfiction—the two are bleeding into each other all the time … I don’t think a reasonable assessment of what I’ve been up to in the last however many years is possible if one accepts segregation. That refusal is part of what the books are about. I think of all of them as, um, what’s the word? Ah, yes, books. I haven’t subjected it to scientific analysis, but if you look at the proportion of made-up stuff in the so-called novels versus the proportion of made-up stuff in the others, I would expect they’re pretty much the same.»

Dyer som essayist er vanskelig å kategorisere. Det vil si, man kan godt si at han skriver kritikk-essays, av litteratur, fotografi, film og musikk. Samt at han skriver reiseessays og epokeessays og hva har du. Men det vesentlige ved Dyer er at han ofte skriver alt dette på en gang. At han kan begynne med et gammelt fotografi sammen med gamle venner, til å diskutere fordelen ved å være arbeidsledig i sine formative år. Han henter litteraturhistorie inn i teksten som om de var kalde øl fra kjøleskapet: Rimbaud og Kerouac, for eksempel. Han bruker dagligdagse opplevelser, som regel forbehold skjønnlitterære tekster, som for eksempel at kor av ungdommer passerer vinduet hans mens de synger Dylans Rainy day Women (i essayet Something Didn’t Happen), som et påskudd til å skrive om kjærester han har hatt og planer lagt, som alle gikk i vasken. Og lykken som etter hvert kom til ham nettopp fordi alt gikk i vasken. Man kunne sagt om Dyer det Neruda sa om seg selv, at han skriver urene essays (i den grad essayene er rene i utgangspunktet), i den forstand at han putter hva som helst i kjøkkenmaskinen og blander – lager smoothie av kjærlighetslivet, sexlivet, leselivet, skrivelivet, skolelivet, drikkelivet, vennelivet, reiselivet, ingrediensene til en gjennomgripende forståelse av livet (det kunstneriske livet, inkludert) ligger like mye i et fortauskor, som i Miles Davis Kind of blue, som i D.H. Lawrences Sons and lovers.