Der skyene begynner

"Denne vesle boka er formfullendt", skrev Dagbladet om Molvens debutroman. Hennes andre roman er en post-apokalyptisk fortelling om en ung mor og hennes datter som forsøker å takle hverdagslivet mens alt rundt dem er i oppløsning. I et suggererende, drømmeaktig språk tegnes en verden i forfall, og mennesker som faller fra hverandre. Men denne undergangen er skildret med et kjærlig nærvær.

Rannveig Fern Leite Molven

Rannveig Leite Molven er født i 1974 i Bergen. Hun har studert ved Skrivekunstakademiet i Hordaland og har en mastergrad i litteraturvitenskap. Hun har skrevet og utgitt fem romaner: Debuten Ordet for hva jeg er nå finnes ikke utkom i 2012. I 2015 kom romanen Der skyene begynner, i 2018 Alt som venter, i 2020 Duelyktene, og i 2021 De vakre dagene. Våren 2023 utkom Rannveig Fern Leite Molvens første novellesamling, Vannvokteren.

« […] den språklige utformingen av stoffet imponerer. Kontrastfylte, symbolladde ledemotiv binder den lett fragmenterte fortellingen sammen, sanseinntrykk knyttet til syn, hørsel, lukt, smak og det taktile sprer seg, den syntaktiske kontrollen er upåklagelig - noe den kursiverte, naturpoetiske avslutningssida, med en tolv linjer lang, rytmisk bølgende periode med mange komma og bokstavrim, demonstrerer på suverent vis.»

«Molven har skapt et minimalistisk univers hvor handlingen kretser om en mor og hennes datter, Mink.
Etter hvert blir det tydeligere at det har skjedd en katastrofe, flere og flere forlater byen, bare barnet og hennes mor blir tilbake. Molven skriver stilsikkert, den poetiske formen skaper et driv i teksten som er på knappe 160 sider. Jeg liker hvordan den aktuelle krisen ikke omtales direkte. Slik er det blitt en fin og poetisk bok som også har flere lesenivåer. Snarere enn skildringen av en klimakrise, velger jeg å lese den som en allegori over det symbiotiske og kompliserte forholdet som kan være mellom mor og datter. Også det kan oppleves som en krise.»

«Rannveig Leite Molven har tidligere gitt ut romanen «Ordet for hva jeg er nå finnes ikke», og stilen er hennes egen lik: en registrerende og poetisk prosa som primært består av nære, glidende observasjoner, som forfølges til de forandrer seg og løses opp i en ny observasjon.
Det kommer gode setninger ut avdet, spesielt er det fint å lese de lengre buktende, opptil en side lange, som dette utdraget:
[...] fuglene som skriker srii, srii, alt glir over i hverandre,
lydene og grønnfargene, det lyse gresset, de mørkere buskene, blomstene, den blå himmelen over bygårdene, den salte lukten hans, alt er flytende, folder seg rundt oss som en myk kokong [...].»