Laster...
Laster...
Arnfinn Nesset og hans 31 tilståelser
Av Simen Sætre, 2025, Lydbok
Denne lydboken er et forsøk på å løse «gåten Arnfinn Nesset». Nesset ble i 1983 dømt for å ha forgiftet og drept 22 eldre mennesker på sykehjemmet han var bestyrer for i Orkdal. Hittil har det ikke funnets noen samlet fremstilling av saken før Simen Sætre nå leverer en banebrytende true crime om 1980-tallets mest omtalte drapssak i Norge.
I bygda Orkdal sent på 1970-tallet oppstår det rykter blant de kvinnelige sykepleierne om at bestyreren på sykehjemmet blir sett med sprøyte i nærheten av de eldre når de dør. En fortrolig gruppe av sykepleierne snakker sammen om det. Tanken er i begynnelsen for utrolig, men nye hendelser gir den næring, og de begynner å holde øye med bestyrer Arnfinn Nesset i hemmelighet. De leter etter bevis, og er samtidig livredde for ham. Hvis mistanken er sann, er sjefen deres en farlig drapsmann. Når radiomeldingen om at den betrodde bestyreren, aktiv i musikklivet og den lokale menigheten, er arrestert, tror mange først at det må være en feil. Sætre har hatt innsyn i alle etterforskningsdokumenter av Nesset-saken – et materiale som offentligheten ikke har fått innsyn i tidligere, og som bringer ny innsikt i saken og setter den i et annerledes lys. I samtalene med etterforskerne går Nesset først langt i å beskrive livet sitt, også drapene han erkjenner å ha begått, og spekulerer i motiver for dem. Han beskriver en «trang til å drepe» som skal ha oppstått i ham, og gir utslag i fysiske reaksjoner som svette og hjertebank. Han tar på seg drap på langt flere mennesker enn han fysisk kan ha begått. Før rettssaken trekker han imidlertid alle tilståelsene. I retten hevdet han at han ble presset i avhørene og ikke turte annet enn å tilstå. I en omtale av Nesset-saken tjue år senere, i 2002, skrev Adresseavisen at «ingen har løst gåten Arnfinn Nesset». Tross alle spekulasjonene ble det aldri forstått, eller forklart, hvorfor Nesset skulle ha begått drapene. Et annet element av denne gåten er at Nesset ble dømt på indisier. Han var i besittelse av giften curacit, etter eget utsagn for å avlive hunden sin og naboens mår, men det fantes aldri noe teknisk bevis som kunne slå fast at han hadde begått de 22 drapene.
Denne lydboken er et forsøk på å løse «gåten Arnfinn Nesset». Nesset ble i 1983 dømt for å ha forgiftet og drept 22 eldre mennesker på sykehjemmet han var bestyrer for i Orkdal. Hittil har det ikke funnets noen samlet fremstilling av saken før Simen Sætre nå leverer en banebrytende true crime om 1980-tallets mest omtalte drapssak i Norge.
I bygda Orkdal sent på 1970-tallet oppstår det rykter blant de kvinnelige sykepleierne om at bestyreren på sykehjemmet blir sett med sprøyte i nærheten av de eldre når de dør. En fortrolig gruppe av sykepleierne snakker sammen om det. Tanken er i begynnelsen for utrolig, men nye hendelser gir den næring, og de begynner å holde øye med bestyrer Arnfinn Nesset i hemmelighet. De leter etter bevis, og er samtidig livredde for ham. Hvis mistanken er sann, er sjefen deres en farlig drapsmann. Når radiomeldingen om at den betrodde bestyreren, aktiv i musikklivet og den lokale menigheten, er arrestert, tror mange først at det må være en feil. Sætre har hatt innsyn i alle etterforskningsdokumenter av Nesset-saken – et materiale som offentligheten ikke har fått innsyn i tidligere, og som bringer ny innsikt i saken og setter den i et annerledes lys. I samtalene med etterforskerne går Nesset først langt i å beskrive livet sitt, også drapene han erkjenner å ha begått, og spekulerer i motiver for dem. Han beskriver en «trang til å drepe» som skal ha oppstått i ham, og gir utslag i fysiske reaksjoner som svette og hjertebank. Han tar på seg drap på langt flere mennesker enn han fysisk kan ha begått. Før rettssaken trekker han imidlertid alle tilståelsene. I retten hevdet han at han ble presset i avhørene og ikke turte annet enn å tilstå. I en omtale av Nesset-saken tjue år senere, i 2002, skrev Adresseavisen at «ingen har løst gåten Arnfinn Nesset». Tross alle spekulasjonene ble det aldri forstått, eller forklart, hvorfor Nesset skulle ha begått drapene. Et annet element av denne gåten er at Nesset ble dømt på indisier. Han var i besittelse av giften curacit, etter eget utsagn for å avlive hunden sin og naboens mår, men det fantes aldri noe teknisk bevis som kunne slå fast at han hadde begått de 22 drapene.
Sendes umiddelbart
Ved kjøp av digitale produkter gjelder ikke angrerett. Lydbøkene og e-bøkene lagres på Min side under Digitale produkter, hvor man enkelt kan laste dem ned.
Simen Sætre (f. 1974) er forfatter med bakgrunn som journalist i blant annet Aftenposten og Morgenbladet. Han har utgitt bøker som Den lille stygge sjokoladeboka (2004), Hugo (2006), Petromania (2009), Fjordman (2014) Tolken (2017) og Den nye fisken (2021). Han er blitt tildelt flere priser for sitt virke, deriblant Vis-prisen for god forskningsjournalistikk og Skjervheim-prisen for sitt forfatterskap.
– Ørjan Greiff Johnsen, Adresseavisen«Boka om Arnfinn Nesset er dokumentarlitteratur av ypperste klasse. ...
Boka er særdeles velskrevet, og forfatteren viser en penn og en refleksjonsevne vi ikke altfor ofte ser i dokumentarlitteratur ...
Den usannsynlige seriemorderen har blitt en særdeles vellykket bok. Og den er tidvis spennende som en kriminalroman. Dokumentarlitteratur blir ikke mye bedre enn dette.»18.09.2025
– Ivo de Figueiredo, Morgenbladet«Sætres kritikk av navngitte etterforskere er drepende, det samme med rettspsykiaterne, aktor og lagmann. ...
Fra debuten med Den lille stygge sjokoladeboka (2004) har han vært landets fremste utøver av den subjektive nyjournalistikken. ... fortelleren evner å smitte leseren med sitt eget sannhetsdriv. Åpningskapittelet er smått genialt
... Det er suverent gjort. Den usannsynlige seriemorderen er i det hele tatt sjelden godt løst, og bekrefter Simen Sætres posisjon som en av våre aller fremste dokumentarforfattere.»
18.09.2025
Den usannsynlige seriemorderen er en journalistisk kraftpresentasjon fra en av våre aller beste fortellere.
– Knut Gjerseth Olsen, Klassekampen
«En gravejournalistisk bragd »
– Jon Rognlien, Dagbladet
