En konge for sin tid har gått ut av tiden

Minneord om Kong Harald

Av Christian Borch, forfatteren av biografien «Konge for sin tid».

KONG HARALD ga monarkiet nytt ansikt og mening. Han var kongen med det store hjertet og en spontan, ekte empati som berørte alle. Politikere styrer. Kong Harald var mennesket i maktens motsatte vektskål. Folket kjente inne i hjertene sine at han skapte balanse. Han ga trygghet og selvtillit. Det er vel det konger skal? Kong Harald viste at det går an.

DA PRINS HARALD ble født 21. februar 1937 var ikke kongeriket mye mer enn 30 år gammelt. Det var stadig i ferd med å finne sin identitet. Barnet i vuggen på Skaugum ble et avgjørende bidrag: den første norske tronarving født i Norge på 566 år.

Den nye kongeverdigheten bygget på urgammel tradisjon, men var støpt i en høyst original form. Prins Carl av Danmark hadde krevd at det skulle holdes folkeavstemning før han påtok seg vervet som kong Haakon VII. Slik ble han verdens første og eneste folkevalgte konge, og statsoverhode for en selvmotsigelse: et republikansk monarki.

Nestemann i rekken, Olav V, tok den folke-nære formen videre, og kronprins Harald selv gjorde et kvantesprang i samme retning da han insisterte på å gifte seg med en kvinne av folket, ikke født inn i det dronning Victoria kalte den internasjonale «kongelige mobb».

EKTESKAPET BLE EN riktig og viktig allianse. Fra det øyeblikk de overtok tronen sydde kong Harald og dronning Sonja Norge sammen med sølvtråd. De var to personligheter med ulik væremåte, forskjellig vesen og lite ensartet temperament – to motsetninger som føyde seg sammen til en harmonisk balanse som Norges kongepar. Både innfødte og innflyttede nordmenn fikk nye impulser for tilhørighet til det norske.

Slik fikk kongefunksjonen ny form og grunntone. Den føyde seg sømløst inn i en ny tid. Verdensbildet var drastisk endret med Berlinmurens fall like før tronskiftet. Den kalde krigen var over, men en ny og virkeligere krig brøt ut i Irak like etter. Kong Olav ble denne «krigens første offer», som sønnen kalte ham, da han døde kl 22.20 den 17. januar 1991, samme dag som krigen brøt ut.

Kronprins Harald ble automatisk konge. Han skvatt til da søsteren titulerte ham med «Deres majestet» i trappen ned fra farens dødsleie. Det hadde ikke gått ordentlig opp for ham med en gang, han var «lettere livredd» og ganske uforberedt. Den nye kongen ble kastet på hodet inn i en ny tid og måtte finne sin egen måte å gjøre tingene på, fra han tok sitt første skritt med kronen på hodet.

Etter 45 års sammenhengende fred ble hans epoke på tronen en sammenhengende internasjonal krisehistorie. Etter krigen i Gulfen kom krigen på Balkan, mer brutal enn noen ville trodd var mulig. Med det og alt som kom etterpå, var rommet rundt nasjonen Norge blitt dramatisk forandret. Samtidig levde nordmenn selv i akutt bakrus etter «kjøpefesten» i 1980-årene. Arbeidsledigheten steg i takt med bankkrise og børskrakk. En ny finanskapitalisme hadde snudd opp-ned på klassiske verdier og politikkens troverdighet hadde begynt å vakle. Samtidig økte innvandringen. Det viste seg på alle plan, ikke minst psykologisk. Mange følte utrygghet rumle som jordskjelv-varsel under beina da 1991 gikk mot slutten.

Kong Harald tonet flagg i sin første nyttårstale. Han snakket et naturlig språk og viste at han identifiserte seg med ofrene: «Mange føler det som en belastning å se fremover i dag, ved inngangen til et nytt år». Han ga en forsiktig pedagogisk oppmuntring: «Vi vet at i krisesituasjoner kommer de best ut som ... makter å se sitt liv som en lang rekke av nye utfordringer». Uttrykket for genuin innlevelse sprang ut av hans natur og ble snart det kongelige varemerke.

KONGEN REGJERER på de folkevalgte politikernes premisser. Men kong Harald ville ikke vente på statsministeren da naturkreftene smadret deler av Sunnmøre dagen etter årsskiftet 91/92. Regjeringen kom seg ikke på beina fort nok, og kong Harald dro av sted med gummistøvler og anorakk. Bildene av kongen sammen med bønder og fiskere i ruinene av orkanen gjorde det vanskelig å se hvem som var hvem. Og slik fortsatte det, i varierende form og grad. Han styrket en fellesskapsfølelse som mange opplevde som svekket i deler av det politiske lederskap. Han sto opphøyd i rollen som konge, men delte verdigheten raust med sitt folk.

FORMEN SPRANG IKKE UT av akademisk analyse og strategisk planlegging. Det finnes ikke noe universitetsstudium i kongelighet. Snarere tvert imot. Hadde det vært det, ville nok ikke troverdigheten vært så rotfestet. Kongen subbet av sted mellom rekkene av bunadkledde og feststemte landsmenn når han og dronningen var på tur til alle Norges avkroker og utposter, noe de ustanselig var. Dressen så ikke skreddersydd ut, og den evige blå frakken fikk motedesignere til å se ned. «Han var så lite karismatisk at det ga ham en egen karisma», skrev en journalist. Dronningen var hans rake motsetning, energisk i blikk og vesen, raffinert og elegant, nesten uansett hva hun gikk kledd i.

Når kongen talte var stemmen ofte flat som en planke. Men det han sa traff rett i blinken, alltid. Lavmælt og tilsynelatende fomlende løftet han stemning og perspektiver. Alminneligheten gjorde ham til likemann. Menneskene i lokalsamfunnene fikk en speiling som viste dem at livet deres var bra og verdt å være stolt av.

HAN BLE brobyggeren, forsoneren. Det begynte med talen i Kiberg helt øst på Varangerhalvøya i Finnmark. Norske motstandsfolk hadde slåss mot nazistene med Den Røde Armé som base under krigen. Mange hadde gjort en helteinnsats, svært mange var drept i kampene. Men de hadde ikke fått den anerkjennelsen de fortjente – fordi Sovjetunionen var blitt nasjonens fiende under den kalde krigen. I 1992 rettet den nye kongen opp urettferdigheten. Han leget et dypt nasjonalt sår.

Siden skjedde det mye, hele hans tid som regent igjennom. Kongen delte folkets gleder og triumfer, tragedier og traumer. Han ga sjokket og sorgen et ansikt da Norge ble rammet av en ufattelig terroraksjon og drapsorgie den 22. juli 2011: «Tragedien har bundet oss sammen i vårt flerkulturelle og mangfoldige samfunn», sa han før stemmen sviktet og han gikk av podiet under den første minnehøytideligheten.

Talen ved hagefesten for hans og dronningens 25 års-jubileum i 2016 i Slottsparken fikk ikonisk status – både i Norge og utlandet. Den var uten fiksfakserier: «Norge er fremfor alt mennesker. Nordmenn er nordlendinger, trøndere, sørlendinger – og folk fra alle de andre regionene. Nordmenn er også innvandrere fra Afghanistan, Pakistan og Polen, Sverige, Somalia og Syria ... Nordmenn tror på Gud, Allah, Altet og Ingenting ... Med andre ord: Norge er dere. Norge er oss ... Mitt håp er at vi skal klare å ta vare på hverandre. At vi – på tross av all vår ulikhet – er ett folk».

KONGEN OG HANS nærmeste er jo ingen vanlig familie, men så er den egentlig det likevel. «For oss i familien har dette vært et år da vi virkelig ble satt på prøve», sa han i nyttårstalen i 2024. Siste del av året hadde vært fylt av mye smerte og motgang for kongefamilien. Alle andre «vanlige familier» vil eller kan oppleve det samme. Han snakket om det med mer enn ord, traff sine tilhørere rett i hjertet. Igjen: ved å være åpen om egne følelser gav han folket et rom som også var hans eget.

De siste årene av livet hans kom det flere store prøvelser, uforutsette og følelsesmessig svært komplekse. Han taklet dem på sin helt egen måte – tok dem inn over seg med åpent sinn, og sto samtidig rank og trygg i seg selv. Han viste sitt folk at livet er en skiftende strøm av utfordringer for alle, og at ingen kan rømme fra dem, uansett hvem og hva vi er.

Slik har kong Harald skapt en personlig samhørighet mellom seg og nasjonen. Den har skapt kongeverdigheten om i en ny dimensjon.

HUMOREN OG selvironien støpte betongsikker grunn under kong Harald gjennom hele regjeringstiden. Han ble det levende eksempel på det en britisk samtidsfilosof sa om monarkiets rolle: «Monarkiet understøtter og styrker den demokratiske prosessen ved å føre en helt annen type makt enn politikken inn i demokratiet».

Kong Harald forvaltet denne «andre makten», og han gjorde det på sin egen, bunnhederlige måte. Han målbar hjertets og intuisjonens verdier som korrektiv til politikkens prosaiske form, mål og midler.

Kong Harald ga kongemakten et innhold som hans etterkommere nå har en historisk oppgave og utfordring i å ta vare på.