Kjersti Anfinnsen er tildelt Stig Sæterbakkens minnepris 2026

Stig Sæterbakkens minnepris ble etablert i 2012 og går til en forfatter som har originalitet og mot til å skape sine egne prosjekter. Vinneren får 100 000 kroner og et verk av kunstner Sverre Malling.

Årets minneprisen går til Kjersti Anfinnsen for hennes fire romaner; Det var grønt (2012), De siste kjærtegn (2019), Øyeblikk for evigheten (2021) og Dødsverk (2025). Juryen for har i år bestått av Aina Villanger, Leif Bull og Siri Lindstad.

Kjersti Anfinnsen har gått på Forfatterstudiet i Tromsø og på Skrivekunstakademiet i Hordaland. I 2012 debuterte hun med romanen Det var grønt. Romanen De siste kjærtegn utkom i 2019. Anfinnsen mottok Subjektprisen, Havmannprisen og Bokhandelens forfatterstipend for boka. I 2021 utkom romanen Øyeblikk for evigheten, som ble nominert til EUs litteraturpris. De to siste romanene om den pensjonerte hjertekirurgen Birgitte Solheim er oversatt til tolv språk.

Juryens begrunnelse:

«Jeg har aldri riktig vært i vinden», sier den vel 90 år gamle Birgitte. «Da jeg var barn, var ikke barn viktige. Da jeg studerte og arbeidet, var det en klar fordel å være mann. Og nå, når jeg er virkelig gammel, skal man visst være ung i denne verden.»

En gang i tiden var Birgitte Solheim Norges første kvinnelige hjertekirurg og gjorde karriere på prestisjefylte sykehus i USA. En gang i tiden hadde hun så kvasse kommentarer at hvem som helst ville snakke med henne. En gang i tiden flørtet hun med David Attenborough. Nå sitter hun ved vinduet i en leilighet i Paris og kjenner at livet forsvinner. Folk dør fra henne. Ensomheten vokser. Snart er det hennes tur til å bli borte.

I statuttene for Stig Sæterbakkens minnepris heter det at den skal tildeles et forfatterskap med overbevisende litterære kvaliteter, originalitet og mot til å skape sine egne prosjekter. Det finnes neppe de som vil bestride at årets prisvinner, Kjersti Anfinnsen, oppfyller alle disse kravene.

Det er noe så uventet ved det å skrive et trebindsverk om en gammel, norsk kvinne i Paris som venter på døden, der vi bare ønsker oss mer, mer av Birgitte. Det er en historie uten store ord og fakter. Men skildringene av de små skiftningene i tilværelsen, glimtene av de bittersøte minnene fra et langt og ensomt liv, og de ennå så skarpe, nådeløse observasjonene av en stadig trangere tilværelse, gjør denne stridige og en gang så suverene kvinnen levende for oss.

Kjersti Anfinnsen er født 1975. Hun hadde publisert én roman da hun i 2019 kom med den første boken om Birgitte, De siste kjærtegn. Den åpner brutalt: «Gudrun er død. Min bestevenninne fra barndommen. Beskjeden får jeg fra min søster, som fremdeles er levende. Åpenbart.» Disse fire bryske, lakoniske setningene rommer det meste av det livet Birgitte har nå – en bestevenninne som hun lot forsvinne ut av livet, en søster hun har et svært ambivalent forhold til. Birgitte hadde nok med jobben. Hun hadde ikke tid til å pleie relasjoner, verken vennskap eller lengre kjærlighetsforhold, og hun fikk heller ingen barn. Søsteren Elisabeth forble en evig konkurrent, slik søsken kan bli overfor hverandre hvis en narsissistisk mor spiller dem ut mot hverandre.

Allerede i Anfinnsens debutbok, Det var grønt, fra 2012, var døden nærværende. Bokens hovedperson, Kjell Erik, en einstøing av en tannlege, mistet tvillingbroren som treåring og holdt også selv på å drukne. Men han overlevde, og nå halter han seg gjennom livet, i en hverdag som består av tannlegejobben, tennis på tv og betalt sex hver fredag.Det er en mørk og miserabel tilværelse, skildret i Anfinnsens gjenkjennelige misantropiske språkdrakt. Men så ringer Kjell Eriks elleve år gamle sønn på døren. Gutten trenger en far.

I begge disse tilsynelatende trøstesløse livene som Anfinnsen skildrer, trenger noe seg på og gjør om på tilværelsen. Et nytt menneske banker på. For Birgittes del er det den pensjonerte arkitekten Javier, som blir en siste kjæreste, en som kan gi henne de siste kjærtegn. Anfinnsen skriver i en korthugget og nøktern prosa, ett kapittel er noen ganger bare et avsnitt langt, men ofte med talende overskrifter som: «Mas, mas, mas», «Den fineste parykken», «Mer mas».

I den andre boken om Birgitte, Øyeblikk for evigheten, fra 2021, mister hun Javier til demens og død, og hun blir igjen alene. Radiusen skrumper inn, synet svinner, kroppen svikter henne. Fingrene som en gang snittet i hjerter med millimeterpresisjon, klarer ikke lenger en så enkel oppgave som å rense reker. Men Anfinnsen styrer unna det sentimentale og fortsetter å skrive fram en skarp, sarkastisk, men likefullt sårbar 90-åring. «Jeg vil helst dø i noens armer. Jeg vil helst dø alene. Jeg vil helst ikke merke så mye.»

Etter en operasjon havner hun på sykehjem og er snart helt hjelpetrengende. Nå er det slutt, tenker vi som leser. Nå tar vi farvel med en uforglemmelig skikkelse i norsk samtidslitteratur.

Men Birgitte Solheim var ikke død. Hun lever også gjennom en tredje bok, Dødsverk, fra 2025. Det er et dødsleie som brer seg ut over vel hundre sider, og vi vil ikke slippe henne, Birgitte, for aldri har vel noen gitt oss en mer troverdig skildring av det å dø. Her blir kapitlene stadig kortere, som om pusten ikke strekker til. «Jeg fukter munnen. Vær så snill, la verden gå videre.» Det er en jobb å skulle dø, et livsverk i seg selv, et dødsverk.

Det gnistrer i de renskårne korte prosastykkene, som innimellom er som ren poesi å lese. Ironien er subtil og humoren svart i de tidvis frekke og uventede tankerekkene til Birgitte. Anfinnsen skriver fram et biskt, ensomt indre ved hjelp av en utsøkt språklig finesse, med nøye utkarvede setninger.

Hva blir det neste Kjersti Anfinnsen skriver? Det venter vi spent på å få lese. I mellomtiden drar hun oss ut på dansegulvet, som DJ Saunasatan, og hun er en viktig kraft i arbeidet for å bevare og fornye den kvenske kulturen, et engasjement hun har hatt helt siden studiedagene i Tromsø, der hun var kulturredaktør i gateavisen Grums.

Juryen for minneprisen har i år bestått av Aina Villanger, Leif Bull og Siri Lindstad. Det er med stor glede vi tildeler Kjersti Anfinnsen Stig Sæterbakkens minnepris for 2026. Vi gratulerer.

Stig Sæterbakkens minnepris

Minneprisen deles ut årlig. Vinneren får 100 000 kr. og et verk av kunstneren Sverre Malling. Prisen går til en forfatter med overbevisende litterære kvaliteter, originalitet og mot til å skape sine egne prosjekter, og forfatteren bør ha utgitt mellom 2-4 skjønnlitterære bøker. På samme måte som Stig Sæterbakken gjorde mye for å hjelpe fram unge forfatterskap, er vår intensjon at denne prisen vil kunne gi et allerede lovende forfatterskap, mulighet og tid til å utvikle seg.

Prisen er åpen for alle sjangre innenfor det skjønnlitterære feltet, og krever ingen forlagstilhørlighet.