Kart over ensomheten

Ensomhet er et samfunnsproblem som brer om seg. Forskere snakker om en ensomhetspandemi. Men hva er ensomhet, egentlig, og stemmer det at vi er ensommere enn før?

Idet verden stengte ned i 2020, satte forfatter Hilde Østby seg ned for å skrive en bok om ensomhet. Arbeidet skulle ta henne i overraskende retninger, men én ting visste hun: Ensomhet er farligere enn å røyke 15 sigaretter om dagen, det er det verste stresset du kan utsette kroppen for, og det øker sjansen din for tidlig død med 26 prosent. Det er med andre ord ikke et abstrakt begrep eller en vag følelse, det er ren smerte. Men finnes det bare én ensomhet, eller mange?

Kart over ensomheten er en bok som undersøker menneskelig kommunikasjons minstedeler: Den går gjennom forskning på blikk, latter, forståelse, utstøtelse versus fellesskap, tillit, berøring. Ved hjelp av forfatterens egen fortelling, relasjonen hennes til datteren hennes og åtte nattafortellinger av Tove Janson er dette blitt en personlig, men likevel allmenngyldig og relevant bok om fordømmelse og om å skyves ut av fellesskapet. Det er blitt en fortelling om rasisme og diskriminering, forakt og skamming, redsel og tilknytning. Det er en bok om vold og voldtekt, sorg og PTSD, og om det å ikke bli berørt og holdt, ikke sett i øynene og forstått.

Men det handler også om menneskets utrolige krefter: Vi er plastiske, og vi er alltid relasjonelle. Ensomhet, viser det seg, er kroppens sult etter andre mennesker, hjernens behov for andres bekreftelse, som noe livsviktig, som noe helt livsnødvendig. Ensomheten er med andre ord noe vi må bekjempe i felleskap, til felleskapets beste.

Ensomhet er et samfunnsproblem som brer om seg. Forskere snakker om en ensomhetspandemi. Men hva er ensomhet, egentlig, og stemmer det at vi er ensommere enn før?

Hilde Østby

Hilde Østby (f. 1975) er idéhistoriker, forfatter, journalist og tidligere forlagsredaktør. Hun debuterte i 2013 med den kritikerroste romanen Leksikon om lengsel.

En av årets viktigste utgivelser – om vi er mange nok som leser den.

Tung materie til tross; her er det håp og lys i teksten. For når vi vet hva det er som bidrar til den dysfunksjonelle ensomheten, kan vi gjøre noe med det både som samfunn og enkeltindivider. Måten Østby har løst boka på får frem budskapet og gjør det til medrivende lesning. Bedre forskningsformidling skal man lete lenge etter!

Tematisk sett må dette også sies å være en av årets viktigste bøker. Kanskje til og med den viktigste? Men det kan den bare bli det om vi er mange nok som leser den. Måtte flere finne veien til bokhandelen og biblioteket, plukke boka opp, lese den, dele den, diskutere den. Da evner vi kanskje i større grad å se og bli sett. Se hverandre i øynene, gi den ekstra omsorgen, vise oss og bli akseptert for den vi er, innerst inne.