Fars hage, mors hus er en kraftfull og spørrende roman der nye historier oppstår og fremtiden ligger åpen.
Da Mikael Emanuelsen går oppover kirkegulvet i sin fars begravelse, har han ikke sett foreldrene på sytten år. Utenfor kirken, etter jordpåkastelsen, står han ansikt til ansikt med moren. Hun sier at hun reiser til Spania og at nøkkelen til barndomshjemmet ligger på samme sted som før.

Denne sommeren er Mikael som i en døs. Han klarer ikke å arbeide eller delta i familielivet med kona Ragnhild og de tre barna. En barndom han for lengst har lagt bak seg, kommer tilbake til ham: Faren som dyrket fram en eventyrlig hage der det ikke var lov å leke. Moren som holdt huset urokkelig i orden. Men var det slik? Er barndomsminnene til å stole på? Og når skal han dra tilbake til huset, låse opp døren, gå inn i huset og ut i hagen?

Jeg rykker til meg hånden, men buskens torner slipper meg ikke, og ikke før jeg har nappet meg løs fra den lange tornen, er det en ny torn som tar kontroll over bevegelsene mine, denne gangen fester den seg i buksebenet. Fra hånden som jeg nå flytter mot øynene, renner det blod, jeg suger det i meg mens jeg samtidig forsøker å riste buksebenet løs fra den nye tornen.

Eskil Skjeldal skriv sterkt og nært om psykisk sjukdom.
(...)
Mikaels forteljing om foreldra er prega av uvisse. Han har ingen handfaste prov på svik, men heller ikkje på at han er elska. Tvilen slit han sund. Så uviss er han på eigne observasjonar at eg som lesar vert trekt inn i tvilen. Kva har eigentleg desse foreldra gjort som er så gale?
Tvilen som knyter seg til Mikaels observasjonar, er sjølve navet i teksten. Med meir konkrete prov på omsorgssvikt hjå foreldra ville denne forteljinga ikkje vere mogeleg. Teksten gjer motstand mot eintydige svar, og lesaren vert tvinga inn i det splintra universet til Mikael.
(...)
I ein av dei mest skakande og samstundes mest komiske episodane får Mikael ei teikning som den yngste dottera har laga av familien. Blikket til dottera manglar filteret som den vaksne har, og den direkte måten situasjonen er skildra på, gjer at i alle fall eg kjenner skjelvet heilt inn i innvolane.
(...)
Romanen utforskar korleis vi vert definerte i samspel med andre, og korleis orda kjem til kort i kommunikasjonen mellom menneska. Det er eit ambisiøst prosjekt, og forfattaren lukkast langt på veg.
(...)
Det er når Mikael kjempar for å verje barna sine mot dei mest destruktive sidene i seg sjølv, at forteljinga slår sterkast. Her er krafta særs treffande. Mikael taper fullstendig balansen, men teksten er solid.

Meny

Fars hage, mors hus