Den tredje engelen (Innbundet)

Serie: Drum-serien 13

Forfatter:

Kripos-etterforsker Skarphedin Olsen har flyttet til Røros og blitt politisjef i byen. Så gjøres det et makabert funn: I en maurtue stikker det opp en menneskearm. 

Les også: "Fem Gert Nygårdshaug-bøker du må få med deg" på Boktips.no

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2020
Antall sider: 288
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie:
Serienummer: 13
ISBN/EAN: 9788202678807
Kategori: Krim
Omtale Den tredje engelen
Den tredje engelen er Gert Nygårdshaugs 13. bok om Fredric Drum og Skarphedin Olsen. Alle bærer preg av forfatterens store kunnskaper og har en gåtefull kjerne av mystikk. Drum-serien tilhører en klassisk krimtradisjon hvor mysteriene har røtter i historien, men likevel er aktuelle i dag. Bøkene i serien kan leses uavhengig av hverandre.

Kripos-etterforsker Skarphedin Olsen har flyttet til Røros og blitt politisjef i byen. Så gjøres det et makabert funn: I en maurtue stikker det opp en menneskearm. Armen blir undersøkt av patologer, samtidig som det viser seg at det ikke er meldt om noen som er savnet eller har vært utsatt for en ulykke. Mysteriet vekker oppsikt da det etterhvert viser seg at armen tilhører en svært kjent person.


Til toppen

Arrangementer

Andre utgaver

Den tredje engelen
Bokmål Ebok 2020
Den tredje engelen
Bokmål Nedlastbar lydbok 2020

Flere bøker av Gert Nygårdshaug:

Intervju

I Gert Nygårdshaugs nye Fredric Drum-krim «Den tredje engelen» dukker det opp en menneskearm i en maurtue. Og den tilhører ingen hvemsomhelst. Vi stilte Nygårdshaug fem kjappe spørsmål om boka. Les "Fem kjappe med Gert Nygårdshaug i anledning «Den tredje engelen»" på Boktips.no

Til toppen

Utdrag

Kap 1.

(Der vi en kort stund befinner oss i Dolomittene i Italia, hvor melkesyren er fraværende og en kalkulert risiko blir vurdert.)

Begge jentene pustet ut etter dagens beinharde intervalltrening som var lagt inn i høydeoppholdet. De befant seg med resten av landslagstroppen på det vakre Seiser Alm-platået i Dolomittene. Dette var den nest siste treningssamlingen i høyden; de unge, veltrente kroppene skulle trenes til å ta opp maksimalt av røde blodlegemer før skisesongen startet for fullt om noen måneder. Men det var enda en stund til, nå var det august, og etter denne samlingen skulle jentene holde seg borte fra all trening i fjorten dager; de skulle rett og slett ta seg fri, gjøre akkurat hva de ville, dette hadde landslagstreneren ikke bare sagt, men beordret.
   «Merket du melkesyren?» spurte Ingunn.
   «Ikke noe særlig, kunne ha løpt en halv time til,» svarte den andre; de to bestevenninnene hadde trukket seg litt bort fra de andre.
   «Du er rå, Elise. Du må jo ha en anaerob terskel på oppimot 95 prosent.»
   «La vel grunnlaget da jeg som småførkje løp etter sauene innover fjellene oppe i hjembygda Vingelen. Men du?»
   «Ja?» 9
   «Skal vi ikke rusle opp til den bergknausen der oppe og nyte utsikten før vi går ned til hotellet? Jeg har noe å fortelle deg.» Elise blunket og smilte til venninnen, som fulgte etter henne da hun begynte å gå oppover. De to langrennsstjernene, Elise Dalheim og Ingunn Østhus – begge verdensenere i sin idrett, vinnere av de gjeveste av både OL- og VM-medaljer – hadde utviklet et varmt og fortrolig vennskap i løpet av de siste årene. De lo sammen, feiret sammen, gråt og deppet sammen, delte hemmeligheter, og ikke minst, de var de første til å oppmuntre andre lagkamerater som hadde hatt tunge dager i sporet. De var stjernene i troppen, men oppførte seg aldri slik. De nådde opp til fjellknausen og fant seg en plass under denne, midt blant edelweiss og alpefioler; utsikten var praktfull og augustsolen varmet.
   «Nå er jeg spent,» sa Ingunn, hun luktet på blomsten hun hadde plukket med seg.
   «Først skal du fortelle meg hva du har tenkt å gjøre i ferien.»
   «Det blir vel å gjøre det både Preben og jeg liker best når vi er så heldige å få noen dager sammen. Sitte i båten og dorge etter storørreten på Mjøsa. Men det var du som hadde noe å fortelle?»
   «Jeg vet nesten ikke om jeg tør si det.»
   «Nå ble jeg veeeeeldig nysgjerrig,» sa Ingunn.
   «Det Jon Axel og jeg har bestemt oss for, kan i verste fall skape noen ubehagelige komplikasjoner.»
   «Så fortell, da, Elise. Du vet du kan stole på meg.» Så fortalte Elise Dalheim at hun og kjæresten hadde bestemt seg for å tilbringe tolv dager borte fra all sivilisasjon, borte fra presse, fra TV, fra internett, instagram og Twitter. De skulle dra til et sted der ingen ville finne dem, og ingen 10 i hele verden skulle vite hvor dette var, ikke familie, ikke lagledere, absolutt ingen, heller ikke bestevenninnen Ingunn Østhus. De skulle være søkk borte fra klodens overflate, uten telefon, uten noen form for kommunikasjon.
   «Skal ikke jeg få vite det heller? Ingunn grep armen hennes og stirret med store øyne.
   «Er det han kjekkasen med sort belte som har bestemt dette? Jeg trodde lenge at det var slutt mellom dere?» «Det ordnet seg, misforståelser, og han kan jo være litt hissig av seg.»       «Du bør passe deg for en mann som er norgesmester i karate,» lo Ingunn.
   «Han er myk som bomull, Ingunn. Jon Axel og jeg har bestemt dette sammen. Å, hvor deilig det skal bli. Slippe å bli konfrontert med alle og enhver som vil hilse, ha et smil, en liten bit av meg. Det er jo hyggelig, gudbedre, men ikke hele tiden, skjønner du, Ingunn? Og vi drar til et helt ufarlig sted, såpass kan jeg betro deg.» Ingunn satt stille lenge. Plukket noen edelweiss.
   «Dopingkontroll,» sa hun endelig.
   «Det var dette du mente med ubehagelige komplikasjoner, ikke sant?»
   «Det er en kalkulert risiko, kjære deg. Men Jon Axel og jeg har snakket om dette. Og jeg har tatt visse forholdsregler. Om en dopingkontroll skulle inntreffe i løpet av disse dagene, så vil jeg kunne vise til noe etterprøvbart.»
   «Det var da endelig godt å høre,» svarte den andre.
   «Og den spenstige, hardtslående gubben din vil nok passe på deg.» De to skiessene, bestevenninnene, ble sittende lenge på den idylliske plassen under fjellknausen og småprate. Begge plukket en vakker bukket edelweiss før de gikk tilbake til hotellet.

Til toppen

Om forfatter

Gert Nygårdshaug er født i 1946 på Tynset og bor i Lier. Han debuterte som 20-åring med diktsamlingen Impulser, og har siden debuten utgitt om lag 30 bøker i ulike sjangere; lyrikk, romaner, barnebøker, noveller, kriminalbøker og eventyr.

Gert Nygårdshaug har et fascinerende, i særklasse originalt og utfordrende forfatterskap å vise til. Han er en forfatter som virkelig viser vilje og evne til å gå sine egne veier for å løse opp stivnede virkelighetsoppfatninger. Hans spesialblanding av vide kunnskaper og tilsvarende fantasi, vitenskap og mystikk, logikk og poesi preger prosabøkene hans.

Forfatteren har blant annet gitt ut Dverghesten, Nullpluss pluss og Søthjerte – en romantriologi i et erkjennelsesteoretisk tekstlandskap. I Bastionen, Prost Gotvins Geometri, Chimera, Mengele Zoo, Himmelblomsttreet, Afrodites Basseng og Zoo Europa (2018) tar han opp aktuelle samfunnsspørsmål. De fire siste inngår i Mino-serien. I 2007 ble Mengele Zoo kåret til «tidenes beste norske bok».
Nygårdshaug er også kjent for sine bøker om hobbydetektiven og gourmetkokken Frederic Drum og hans onkel, KRIPOS-etterforskeren Skarphedin Olsen. Det har kommet 12 bøker i serien, Honningkrukken, Jegerdukken, Dødens codex, Det niende prinsipp, Cassandras finger, Kiste nummer fem, Den balsamerte ulven, Liljer fra Jerusalem, Alle orkaners mor, Rødsonen, Pergamentet og Budbringeren.

Den matglade og matkyndige Nygårdshaug kom i 2012 med sin første kokebok, Vår ære og vår mat. En meget lesverdig og original matbok, skrevet i samarbeid med forfatterkollega Torgrim Eggen, og hvor språkkyndige Helen Uri har en gjesterolle som ordstyrer i en samtale mellom de to forfatterne om mat og litteratur.

Bøker i serien