Arbeiderklassen har i mange år ligget i offentlighetens dødvinkel. Med endringer i det politiske landskapet, NAV-skandalen og koronakrisen har arbeidere igjen kommet på agendaen – også i forskningen. I denne boka presenterer både ferske og etablerte forskere selvstendige forskningsbidrag som gir ny kunnskap om den moderne arbeiderklassen i Norge.
Blant spørsmålene som diskuteres er:
Hvem tilhører arbeiderklassen og hvordan har arbeiderklassen endret seg de siste tiårene?
Hva slags status har arbeideryrker i Norge og hva tenker arbeidsgivere og arbeidere selv om dette?
Hvilken rolle spiller etnisk bakgrunn og etniske skiller i arbeidsmarkedet for relasjoner mellom arbeidsgiver og arbeidere, og mellom arbeidere?
Hvordan ser arbeidsplassfellesskap og -samhold ut i bransjer som er preget av midlertidighet eller av at de ansatte har ulik tilknytning til arbeidsplassen?
Hvor viktig er arbeidsliv og arbeidsfolk i norsk nyhetsjournalistikk og hvordan tar arbeiderklassen del i offentligheten?
Hva betyr arbeidsmiljø og arbeidsforhold for uførhet og dødsrisiko i arbeiderklassen?
Hva er arbeiderklassens politiske preferanser og føler den seg berettiget til å ha politiske meninger?
Har «bygda» blitt et homogent sted hvor alle står sammen mot urbane eliter?
«En betimelig og svært viktig bok som løfter frem detaljer om den usynlige arbeiderklassen på en måte som er øyeåpnende. [...] Boken er en oppvisning i sosiologisk samfunnsforskning på høyt nivå.»
Kjetil Vikene, Forskerforum 4/2021
«Men en ting er hva vi svarer når vi blir spurt om hvordan vi tror statushierarkiet i Norge er (lege, dommer, professor og advokat på topp fire. Renholder, drosjesjåfør, butikkmedarbeider og postbud kommer nederst). Noe annet er spørsmålet om hvordan vi syns det burde være. Her har Håvard Helland og Jørn Ljunggren flere interessante poenger i sin artikkel «Arbeidere og yrkesstatus i Likhets-Norge». Den viser nemlig at alle toppyrkene blir flytter nedover på lista, mens sykepleiere, lærer, barnehageassistenter, bønder og renholdere stiger betraktelig. De markante statusforskjellene minker når vi blir spurt om hvordan det ideelt sett burde være. Som om vi egentlig mener at «arbeid er arbeid» også i Norge. Det bare virker ikke sånn.»