Sondre Midthun

" Sammen danner brikkene et bilde av en skadet mann som manipulerer, spionerer og lyver. Midthun turner det hele med ro og oversikt, og romanen går fra festlig satire - særlig Dagblad-folk får unngjelde - til det uhyggelige (...) Boka har klare fellestrekk med andre romaner om farsredsel, som Tore Renbergs «Kompani Orheim» og Karl Ove Knausgårds «Min Kamp». Alle de tre romanen er rystende beretninger om å vokse opp med en uberegnelig far. Hovedperson Kjølstad minner særlig om Knausgårds «Karl Ove»: Den ekstreme selvbevisstheten, det intense blikket som alltid kontrollerer hvordan andre reagerer på ham, følelsen av skam og veikhet. Men Midthun trekker det lenger. Kjølstad er som en trykkoker. Det gløder bak pannebrasken hans, og paranoia, maktsyke og irritasjon over omgivelsene - «et kavaleri av bedrevitere» - glir over i vrangforestillinger. Portrettet er overbevisende. Midthun gjør Kjølstad troverdig, både sårbar og lumsk. Det er interessant og pinefull lesning: Kjølstads liv blir et uhyrlig ekkokammer, der alt bekrefter hans forstyrrede ideer.Midthun skaper scener og dialoger som pendler fra det vittige til groteske. Infamiteten han lar Kjølstad betrakte verden med gjør første halvdel av romanen morsom. Siden blir det mørkere(...) Med « Farvel til alt dét» viser Midthun seg - igjen - som en skarpsynt portrettør av menneskelige mekanismer, av lyter, arr og redsler."

«Meisterleg om kor utruleg fjerne vi kan vere i dei næraste relasjonane. [...] Farvel til alt dét er ikkje halden like stram som forgjengaren, men er ikkje utflytande av den grunn. Forfattaren gir oss inngåande og meisterlege skildringar av nære relasjonar - mellom sambuarar, familie, vener, kollegaer og framande - og av analysane av møta eller sambanda, heilt ferske frå topplokket til hovudpersonen. Skildringane kan vere treffande, pinlege, sympatiske eller utmattande, alt etter tur, men kanskje først og fremst avslørande.»

"Den blir en påminnelse om viktigheten av ærlighet når vi vil rydde opp i våre liv(...) Med fin psykologisk troverdighet viser forfatteren hvor innsnevrende livet kan bli når løgn avler løgn, og hvor vanskelig det kan være å komme ut av gamle, skjebnesvangre spor."

"(...) et intenst og troverdig psykologisk portrett av den unge mannens ferd mot avgrunnen, med en særlig snert i de ofte klamme dialogene og pinlige hverdagskonfliktene."

"Midthun makter på en utmerket måte å skildre det sorte hullet i Kjølstad som river ham i to. Portrettet av en ung manns krise er sannferdig, den oppleves verdifull. Midthun skriver med et stort fortelleroverskudd, og han makter også å skildre den tragiske hovedpersonen med humor. "

"Bokas mest omfangsrike del er fortellingen om kjærligheten i Kjølstads liv, Karin [...] Den sosialt oppmerksomme prosaen hans, blandingen av tragikk og komikk, de språklig elegante refleksjonene, skinner sterkest i Karin-delen. [...] Romanens avgjørende kvalitet ligger i hvordan den klarer å formidle en gnist av livsmening, viljen hos hovedpersonen til å bryte gjennom med kjærlighet og forsoning i et liv som både er overfladisk og fylt av skuffelser."

"Dette er en nervepirrende roman som det er vanskelig å legge fra seg(...)"

"Midthun skriver med et følsomt og kontrollert språk, og en distanse som gjør at stoffet ikke blir kvelende. Boka er en løfterik debut og blir en av høstens sterkeste."

"Midthun har levert en stø debut, og han imponerer særlig på to områder. I beskrivelsen av guttens atferdsforandringer fra jovial sønn til destruksjonsdrevet ulv i fåreklær. Og i komposisjonen av enkeltscener (man ser dem for seg som i en film) så vel som i fremdriften i fortellingen."

Kort sagt, Midthun imponerer − ikkje minst ved å få velkjente motiv som eit konfliktfylt far-son forhold og ein ung manns vanskelege oppvekst ein stad i utkant-Noreg til å framstå forfriskande nytt.(...)dette er ein gnistrande god debut og tidvis heilt strålande romanhandverk.

"I sum er Kom aldri nærmere en troverdig og nattsvart skildring av et barns blikk på verden under en plaget fars altomsluttende terror. Det er en bok om sorg og tap, skrevet fram i et dempet og klart språk, der den ene scenen naturlig belyser og forsterker den andre. Debutanten Sondre Midthun skriver så godt at det gjør vondt."

"det som skiller Kom aldri nærmere fra den gemene hopen, er et klokkeklart språk. Midthun faller aldri for fristelsen til å smøre på med språk. Dramaene får utspille seg i naturlig tempo og fortelles sobert gjennom den vesle guttens blikk og evne til observasjon(...) Sondre Midthun er debutant med klassisk fortelling som svir."

"En merker at forfatteren vil noe med skrivingen sin, og jeg håper han fortsetter å sette ord på vanskelige, viktige temaer. Enten han skriver om konsekvensene av omsorgsvikt, eller reflekterer rundt mulighetene vi har for å frigjøre oss fra opphavet vårt, er det med et språk som klinger klart i all sin enkelhet. Kanskje nettopp derfor går boka rett i hjertet."

"Det som gjer romanen god, er ikkje originaliteten, men tyngda ogkonsekvensen. Forfattaren har tenkt tankane ut, òg dei vonde."

"Uhyre sterk kost - med så mye innsyn i livets utrolige irrganger -fra en så ung forfatter."

"Kom aldri næmere er en moden debut; Midthun føer en lett og sikker penn, historien er stillferdig og likefram fortalt, hvilket passer stoffet godt."

"Dette er ei bok som ryster og beveger den somleser!"

"Midthun skriver empatisk, stilrent og troverdig når han utforsker konsekvensene av aggresjon i hjemmet og hvordan frykten for den kan påvirke et barn fra dag til dag."