Rannveig Fern Leite Molven

«Rannveig Fern Leite Molven har en makeløs språklig intensitet»

«´Duelyktene´ handler om følelsen av at alt rakner, løgnene om trygghet vi forteller for å holde ut. Forsøkene på å ha kontroll mens vi padler som besatte, holder på selv om vi kanskje vil gi slipp. Det er selve livsgnisten, den vi har til felles med alt levende, som Molven beskriver – med en språklig intensitet få norske forfattere kan måle seg med.»

«Som lesar kjenner ein seg klokare etter enda lesing, fordi den vesle boka på 128 sider syner eit stort spekter av det som kan hende eit menneske. Språket er undersøkande og kjenslenært, og då meiner eg ikkje sentimentalt, og med bilde vi har bruk for, fordi dei er overraskande gjenkjennelege.»

«Eg er forundra og glad og klokare etter å ha lese denne romanen, og som kritikar er eg litt sett ut, fordi eg må gå omvegar for å skildre kvalitetane i han. Eg kan berre sette dykk på sporet. Det er litt som om eg blei spurd: ´Kvifor var romanen så god?´, og eg svarte: ´You had to be there´.»

Her er det først og fremst den elegante språkkunstneren og innlevende psykologen Rannveig Leite Molven som imponerer.

(...) den språklige utformingen av stoffet imponerer. Kontrastfylte, symbolladde ledemotiv binder den lett fragmenterte fortellingen sammen, sanseinntrykk knyttet til syn, hørsel, lukt, smak og det taktile sprer seg, den syntaktiske kontrollen er upåklagelig - noe den kursiverte, naturpoetiske avslutningssida, med en tolv linjer lang, rytmisk bølgende periode med mange komma og bokstavrim, demonstrerer på suverent vis.

"Rannveig Leite Molven har tidligere gitt ut romanen «Ordet for hva jeg er nå finnes ikke», og stilen er hennes egen lik: en registrerende og poetisk prosa som primært består av nære, glidende observasjoner, som forfølges til de forandrer seg og løses opp i en ny observasjon.
Det kommer gode setninger ut avdet, spesielt er det fint å lese de lengre buktende, opptil en side lange, som dette utdraget:
[...] fuglene som skriker srii, srii, alt glir over i hverandre,
lydene og grønnfargene, det lyse gresset, de mørkere buskene, blomstene, den blå himmelen over bygårdene, den salte lukten hans, alt er flytende, folder seg rundt oss som en myk kokong [...]."

"Molven har skapt et minimalistisk univers hvor handlingen kretser om en mor og hennes datter, Mink.
Etter hvert blir det tydeligere at det har skjedd en katastrofe, flere og flere forlater byen, bare barnet og hennes mor blir tilbake. Molven skriver stilsikkert, den poetiske formen skaper et driv i teksten som er på knappe 160 sider. Jeg liker hvordan den aktuelle krisen ikke omtales direkte. Slik er det blitt en fin og poetisk bok som også har flere lesenivåer. Snarere enn skildringen av en klimakrise, velger jeg å lese den som en allegori over det symbiotiske og kompliserte forholdet som kan være mellom mor og datter. Også det kan oppleves som en krise."

"Molven skriver godt og innsiktsfullt om den altomfattende utmattelsen som følger i kjølvannet av tragedien, om følelsen av å skulle bevege seg videre i en nedbrutt kropp."

"(...) den intense smerten og sorgen som hovedpersonen påstår hun ikke makter å fange verbalt, den speiler seg like fullt i det språklige uttrykket,i en panisk pulserende syntaks, i poetisk pregnante formuleringer, i sanseglimt som åpner for varme og savn og lengsel, i hallusinatoriske drømmer og fantasier som ikke gir henne fred. Det er oftest stillferdig, stilsikkert, sensuelt gjort."

"... denne vesle boka er formfullendt."

"Romandebutant med overtydande språkføring. (...) Og nett den språklege handteringa imponerer i denne debutromanen. Det kunne lett ha fått ein hol klang med dei langsame framog tilbakeskodande setningane. Men språket har, trass i at det iblant kan verke utmattande, ein presisjon, klarleik og eit eksistensielt alvor som gjer romanen fascinerande. Fordi eg sporar ein vilje til noko anna enn å skrive den vanlege romankonsumprosaen, skal det bli spennande å følgje forfattaren Rannveig Leite Molven.