Laster...
«En fest for ubetydeligheten» - 2024
"Noen middelaldrende menn reflekterer omkring seksualitet, sykdom og kjedsomhet. Kan det bli god litteratur av slikt? Svaret er ja, når forfatteren heter Milan Kundera.(...) "Slik jeg ser det, er Milan Kundera en like presis samtidsskildrer i dag som for 40 og 50 år siden."
– Sindre Hovdenakk, VG
«Den som jubler sist» - 2023
«Skarp og underholdende samtidsdiagnose, om komitéarbeid, politikk og byråkrati»
«... et skarpt satirisk og underholdende bilde av et slags moderne Molboland»
«Dette er suverent gjennomført.»
«... et svært vellykket og leseverdig stykke litteratur.»
– Sigmund Jensen, Stavanger Aftenblad
«Holde seg i live» - 2023
«Å lese Michel Houellebecqs første essays gir fascinerende innblikk i hvordan hans univers av ensomme, lidende menn tok form.
(...) Med sine under 150 sider kan den leses både som en kjapp introduksjon til forfatterskapet og som et enestående innblikk i forfatteren som relativt ung mann. Dessuten serverer Jonas Bals en sylskarp kritikk av forfatterskapet i etterordet. Det er rett og slett noe av det beste som er skrevet om Houellebecq på norsk!»– Marius Wulfsberg, Dagbladet
«Den som jubler sist» - 2023
«Thomas Lundbo skal ha ros for fantasi og originalitet. Det er mye å glede seg over her.»
– Mia Bull-Gundersen, BOK365
«Den som jubler sist» - 2023
«Thomas Lundbo har prestert en genuint morsom roman. Les den!»
«Som satire er romanen skarp nok.»
«Han har skrevet en bok som er genuint morsom.»
«... til tider hysterisk morsom»
– Even Teistung, Klassekampen
«Den som jubler sist» - 2023
«Thomas Lundbo rører imidlertid noen fargesprakende og fabulerende dråper inn i miksen: litt Borges, litt Mikhail Bulgakov, litt George Saunders. Legg til forfatterens lette, men ikke lettvinte prosa, og hans finkalibrerte gehør for den økonomiske og politiske maktens mange språkforbrytelser, og resultatet er en skjelmsk idéroman løftet høyt over skråblikkets lave slettelandskap."
– Leif Bull, Dagens Næringsliv
«Holde seg i live» - 2023
«Tretti år med provokasjon: Her er Michel Houellebecqs egen forfatter-oppskrift.
(...) Den gir en oppkvikkende innføring, egentlig, i et forfatterskap som har foregrepet ubehagelige tankestrømmer i tiden. Og kjenner du til Michel Houellebecq fra før, vil Holde seg i live gi deg akkurat den desillusjonerte og frekke stemmen som med årene er blitt den franske rabulistens varemerke.»«(...) inneholder både et begeistret forord og et grundig etterord. I forordet skriver Asle Toje at Michel Houellebecq oppfyller Georg Brandes' ambisjon om at litteraturen skal sette samfunnsproblemer under debatt. Etterordet, godt formulert av Jonas Bals, fokuserer på forfatterens kapitalisme kritikk. Bals stiller dessuten det betimelige spørsmålet: Er Houellebecq en klartseende analytiker som forutser og kommenterer nedbrytende sider ved samfunnet, eller er hans beksvarte utgytelser en del av problemet? Selve tekstene inviterer til en slik tvetydighet, proppfulle som de er av problemstillinger som forfatteren har kretset rundt siden starten.»
– Anne Cathrine Straume, NRK
«Holde seg i live» - 2023
«Det er i det hele tatt verdt merke seg at miserene Houellebecq pekte på for snart 25 år siden, og som alle er bieffekter av den samme sykdommen: fremmedgjøring, ikke er gått bort, men blitt mye, mye tydeligere for oss alle.»
– Morten Ståle Nilsen, BOK365
«Holde seg i live» - 2023
«Uten at han kunne kjenne virkningen av endringene så tidlig som i 1992, virker analysene av en løpsk liberalisme forbløffende relevante tretti år seinere (...)»
– Tom Egil Hverven, Klassekampen
«Holde seg i live» - 2023
«Stinget i disse tekstene ligger også i en enorm humoristisk impuls som, i likhet med det håpet på kunstens vegne som tross alt er her, gjør dette til fornøyelig lesning. (...) at han blir et prisme for samtidsdiagnose, og fortsatt vil være det, er hevet over enhver tvil. Noe av det som gjør ham mest relevant, men også til en tvetydig skikkelse som kan uroe, er den diffuse overgangen mellom kunst og liv (som også er en rød tråd i denne boka).»
– Kjetil Røed, Vårt Land
«Topeka-skolen» - 2021
«Storartet om språkbruk, sinte hvite menn og den offentlige samtalens sammenbrudd.»
«...en vidtfavnende og dyptloddende, velskrevet, intelligent og ambisiøs roman»
«Språklig oppfinnsomt, med en særegen rytme og eksemplarisk balanse...»
«... en samtidsdiagnose som er mer presis enn de fleste akademiske avhandlinger og journalistiske kommentarer,»
– Sigmund Jensen, Stavanger Afteblad
«Topeka-skolen» - 2021
«... får nakkehårene til å reise seg.»
«Hvis du skal lese en meningsfull roman i år, da bør denne leses.»
– Simen Ingemundsen, Randaberg 24
– Kristin Vego, Vagant, 20.12.2020«Topeka-skolen» - 2021
«Komposisjonen er eminent. (...) Romanen er mer alvorlig enn de to forrige, men også desto mer innsiktsfull og overveldende, menneskelig og vill.»
«Topeka-skolen» - 2021
«Den beste boken så langt av sin generasjons mest talentfulle forfatter.»
Giles Harvey, The New York Times Magazine
«Topekaskolen er hva du får når en av de mest intelligent, ambisiøse og oppfinnsomme og aktuelle forfatterne i vår tid, skriver sin mest intelligente, ambisiøse, oppfinnsomme og aktuelle roman hittil.»
Maggie Nelson
«Perfekt balansert, enormt intelligent, helt og holdent underholdende roman»
The Times
«En fantastisk roman og en av samtidens mest interessante forfatterskap.»
Svenska Dagbladet
«I en klasse for seg»
Jon Day, The Guardian
«Jeg tror romanens fremtid er her»
Sally Rooney
«Et høydepunkt i nyere amerikansk litteratur.»
Garth Risk Hallberg, The New York Times Book Review
«En enestående briljant roman som også er åpen for alle som lengter etter opplysning i en splittet tid.»
Ron Charles, The Washington Post
"Because Lerner draws so freely from his own life, he is often grouped together with other writers of autofiction, like Karl Ove Knausgaard and Sheila Heti, which does his work a slight disservice. It ignores his real lineage, the great literature of passivity, failure and refusal: Melville’s Bartleby, the novels of Robert Walser and László Krasznahorkai."
Parul Seghal, The New York Times
– -
«Topeka-skolen» - 2021
«I «Topeka-skolen» er Ben Lerner på sitt mest interessante, og beste. Det sier ikke så lite, for en forfatter som i USA regnes som en av de mest solide i sin generasjon.»
«Kontroll over språket gir makt. Men når språket tømmes for mening, følger volden tett på, hevder Ben Lerner i sin krevende, men svært gode nye roman.»
«Topeka-skolen leter eksplisitt og implisitt etter strømninger på nittitallet som kan forklare trumpismen tjue år sender. Spesielt tydelig er det når romanen utforsker «mandighet». Hvite menns sinne, volden som hele tida syder bak ordene. Ofte bobler den opp og fram. Særlig når ordene svikter.»
– Gerd Elin Stava Sandve, Dagsavisen
«Topeka-skolen» - 2021
«Lerner plasserer sin historie om analytikersønnen og debattalentet Adam i 1990-årene, men forteller i virkeligheten om begynnelsen på Trump-æraen. Det handler om starten på vår tids informasjonskriger og om den store mannskrisen. Briljant!» Welt am Sonntag 15.08.2020
«Der hvor denne romanen i detalj forteller om den fundamentale mangelen på retning som sendte hvite, privilegerte ungdommer ned i bunnløse kriser på 1990-tallet, så er den intet mindre enn et litterært fenomen.»
Felix Stephan, Süddeutsche Zeitung 19.08.2020
«Topeka-skolen er Ben Lerners tredje roman, og dessuten hans mest politiske og beste til nå»
Wieland Freund, DIE WELT 22.08.2020
«Ben Lerner, som henter mye stoff fra sitt eget liv, har med [Topeka-skolen] skrevet en roman som ikke bare beveger seg lett og ledig gjennom mange sammenvevde fortellernivåer og karakterperspektiver. Den beretter også detaljert og presist om den store sosiale og kulturelle splittelsen i USA.»
Vladimir Balzer, Deutschlandfunk Kultur - Buchkritik 03.09.2020
«… klok, oppklarende, morsom. [En bok] som kan fyre opp den politiske litteraturen i våre dager.»
Kai Sina, Frankfurter Allgemeine Zeitung 30.09.2020
«Ben Lerners Topekaskolen er en klok fortelling om hvite privilegier. Den ender ved Trump.»
Philipp Hindahl, der Freitag 01.10.2020
– -
«Topeka-skolen» - 2021
«Blandingen av fiksjon og virkelighet gjennomsyrer hele Topeka-skolen. Effekten er ikke at romanen virker privat, slik man skulle tro, snarere styrkes forbindelsen til den amerikanske offentligheten. Boken blir et grøssende godt apropos til stormingen av Kongressen når Lerner skildrer hvordan folk fra begge sider i det politiske landskapet trenger seg inn på ulike offentlige institusjoner for å forstyrre aktivitet de misliker.
Det sies at USA trenger samling og forsoning. Ben Lerner gir sitt bidrag i en roman som viser at amerikansk ukultur ikke er forbeholdt halve befolkningen.»
– Ingunn Økland, Aftenposten
«Topeka-skolen» - 2021
«På originalt vis dras det tråder fra de øvre klassenes selvutvikling på 1990-tallet til det kaoset av politikerløgn, fake news og alt-right-medier som truer med å ødelegge USA tjue år seinere.»
– Elise Winterthun, Klassekampen
«Vuggesang» - 2020
«Vuggesang er et briljant eksempel på at selve forbrytelsen langt fra er det viktigste elementet å fokusere på. Det essensielle er motivet, drivkreftene som leder opp til ugjerningen.»
– Aftenposten
– Knut Faldbakken, VG
«Kartet og terrenget» - 2019
"Det henger et gufs over hele boka av alenehet, mangel på glede og fravær av begeistring. Og det er fremført på en så fabelaktig god måte at øynene flyr over sidene."
– Valerie Kubens, Fædrelandsvennen
«Kartet og terrenget» - 2019
"Houellebecq har levert en av sine mest tilgjengelige og sympatiske romaner, til tross for at han fortsatt, på mer sjarmerende måter enn før, dirrer mot verdens bedrag og svinsk kapitalisme. Han benytter lineære fortellinger, og i romanens siste del tar Houellebecq livet av karakteren Houellebecq. Et kuriøst grep som bare kan gjøres i romaner med overskudd av alt annet, men det bærer svært godt."
– Vidar Kvalshaug, Aftenposten
«Kartet og terrenget» - 2019
"Men det som gjør en slik roman til et betydelig litterært verk er den raffinerte måten forfatteren klarer å få fram meningsfulle figurer som speiler hans eget kunstneriske virke på.
– Jon Rognlien, Dagbladet
«Kartet og terrenget» - 2019
"(...)jeg mener han er vår tids fremste samtidsdiagnostiker - iblant reaksjonær, iblant fremsynt. Han har skriver videre på sin svanesang over senkapitalismen i Europa, og jeg får lyst til å synge med."
– Knut Hoem, NRK
«Kartet og terrenget» - 2019
"Jeg vet ikke om andre forfattere som kan skrive så underholdende om kjedsomhet, så livgivende om døden og så reflekterende om en varmtvannsbereder"
– Stein Roll, Adresseavisen
«Lyden av et liv» - 2019
«... fascinerende lesning er det, fra psykologiens heftige etableringsperiode som fag og vitenskap i Wien og Paris ved forrige århundreskifte fram til forfatterens og leserens egen opptatthet av eksistensielle spørsmål her og nå»
«Så, mens jeg-fortelleren formidler Johann Waldemar Brummels historie og blander den sammen med brokker av sin egen, blir Lundbo på forunderlig vis Brummels samtidige, og går til slutt i ett med ham. «Johann Waldemar Brummel fikk det kanskje ikke helt til. Men han prøvde», står her helt mot slutten. Han også. «Men det er like fullt et liv», som her også står et sted, i en roman å bli i lenge.»
– Jan Askelund, Stavanger Aftenblad
«Lyden av et liv» - 2019
«Opp mot denne kultiverte wieneren setter altså Lundbo en demonstrativt triviell fortelling, med en helt annen fortellerstemme, om den såre alminnelige Vestfold-mannen Thomas Lundbo som ønsker å skape seg et navn som vokalist i et rockeband ...»
– Geir Pollen, Klassekampen
«Tiden er en morder» - 2019
«Michel Bussi's psykologiske krimromaner er mesterlige.»
– Le Figaro Litteraire
«Tiden er en morder» - 2019
«Bussi har aldri vært bedre.»
– Gala
«Tiden er en morder» - 2019
«Badet i luktene og smakene fra Korsika [...] Tiden er en morder leses i åndeløs spenning til siste slutt!»
– Le Magazine des Livres
«Vuggesang» - 2019
« Vuggesang er en gjennomtrengende thriller som etterlater et fysisk ubehag - og undertegnede var satt ut i flere dager etter siste setning.
Vuggesang kan fort bli stående som årets nifseste og mest urovekkende leseopplevelse.»– Elin Brend Bjørhei, VG
«Vuggesang» - 2019
Leïla Slimani har vunnet den prestisjetunge Goncourt-prisen med en kresen, liten thriller som aldri lar oss være i tvil om løsningen. Det lille barnet er dødt - på bare sekunder - får vi vite fra første stund, men spørsmålet er ikke hvem, men langt mer hvorfor. Og for en hvit middelklasse som tidvis drømmer om en au pair eller dagmamma er dette en utforskning av forskjellssamfunnet, kulturforskjeller og hvordan det å stole på noen kan utløse det tilnærmet verste marerittet.
– Jarle Natland, Hamar Arbeiderblad
«Vuggesang» - 2019
«En intens roman som på finurlig vis avdekker avgrunnen mellom herskap og tjenere i det moderne klassesamfunnet.
Leïla Slimani har med Vuggesang skrevet en dypt original og skremmende roman om tiden vi lever i,
kamuflert som en psykoligsk thriller.»– Ole Jacob Hoel, Adresseavisen
«Vuggesang» - 2019
« Denne prisvinnende romanen har en sjokkartet virkning. (...)
Slimanis følsomme, direkte og jordnære språk kommer til sin fulle rett i Thomas Lundbos finstemte oversettelse. Språket skaper en nervøs uro under den tilsynelatende barnevennlige overflaten.»
Karakter: 5/6– Gro Jørstad Nilsen, Bergens Tidende
«Vuggesang» - 2019
«Jeg skal vedde på at dette er den skarpeste thrilleren du kommer til å lese i år, for ikke å snakke om at det er en påtrengende kommentar om klasse, rase, kjønn og morskap.»
– Independent
«Vuggesang» - 2019
«Leila Slimani bekrefter sitt ville fortellertalent i Vuggesang, en uppercut av en roman …»
– Elle
«Vuggesang» - 2019
«Den er tydelig, den er vond, den er storartet.»
– Frankfurter Allgemeine Sonntagszeitung
«Vuggesang» - 2019
«Et vekselbad av følelser, beklemmende lesning. Men samtidig så godt komponert og tilspisset at man vil lese videre, man bare må lese videre.»
– WDR
«Vuggesang» - 2019
«En bok som tvinger deg til å lese videre.»
– The Times
«Vuggesang» - 2019
«En moralskildring tilskåret med barberkniv.»
– Frankfurter Allgemeine Zeitung
«Vuggesang» - 2019
«Spennende … intelligent og treffende menneskelig.»
– The Observer
«Vuggesang» - 2019
«En sosial tragedie til å miste pusten av – forstyrrende, men også til å lære av.»
– La Croix
«Vuggesang» - 2019
« Vuggesang er et briljant eksempel på at selve forbrytelsen langt fra er det viktigste elementet å fokusere på. Det essensielle er motivet, drivkreftene som leder opp til ugjerningen.»
– Pål Gerhard Olsen, Aftenposten
«Hatet til poesien» - 2017
"Hatet mot poesien ristar både i hatet og i kjærleiken til poesien. Slik blir boka ein intellektuell oppkvikkar som stiller det råkande spørsmålet om i kor stor grad poeten må slokke lesarens tørst etter ei meining som går ut over poetens individuelle erfaring for å lyse opp den verda vi har til felles."
– Margunn Vikingstad, Morgenbladet
«10:04» - 2016
"Dette er et stykke storartet, men tidvis også krevende romankunst, som bringer tankene til langt eldre amerikanske mestere.."
– Sigmund Jensen, Stavanger Aftenblad
«På vei fra Atocha stasjon» - 2016
"På vei fra Atocha stasjon er, blant mye annet, en karakter-drevet ‘page-turner’ og en konsis definitiv studie av det ‘faktiske’ versus det ‘virtuelle’ anvendt på forhold, språk, poesi, erfaring. Den er morsom og virkningsfull og like nitidig ‘vitende’ i sin utførelse av seg selv, føler jeg, som Bens poesisamlinger er det.»
– Tao Lin, The Believer
«På vei fra Atocha stasjon» - 2016
«Det er enorm troverdighet i denne korte romanen … På vei fra Atocha stasjon er delvis en beskrivelse av det indre landskapet til en ny type amerikansk kunstner: kald, lat, kunstig, men likevel bemerkelsesverdig hederlig grunnet den ekstreme ærligheten og grundigheten i selvransakelsen.»
– Sheila Heti, London Review of Books
«På vei fra Atocha stasjon» - 2016
«En subtil, buktende og veldig morsom første bok. … Det er en av paradoksene i denne luringen av en bok at det som virker som en skeptisk postmoderne komedie også er en ærlig god gammeldags leting etter det virkelige.»
The New Yorker– James Wood, The New Yorker
«På vei fra Atocha stasjon» - 2016
«En av de sanneste (og morsomste) romaner jeg vet om av en forfatter i hans generasjon.»
– Lorin Sein, The New York Review of Books
«På vei fra Atocha stasjon» - 2016
"Et arbeid så lysende originalt i stil og form at den virker som en forutanelse, en komet fra fremtiden … intenst og usedvanlig brilliant.»
– Geoff Dyer, The Observer
«På vei fra Atocha stasjon» - 2016
«Ustyrtelig morsomt og hylende intelligent, sprell levende og original i hver eneste setning og boblende full av følelsen av vårt sen-sen-moderne øyeblikk.»
– Jonathan Franzen, The Guardian
«Etter styrten» - 2016
«Denne boka ga oss lyst til å lese mer av samme forfatter.»
– Trønder-Avisa
«Etter styrten» - 2016
«Michel Bussi kan fort bli neste store suksess.»
– Asbjørn Slettemark, A-Magasinet
«Etter styrten» - 2016
«Et ess innen krimsjangeren.»
– Le Parisien
«Etter styrten» - 2016
«Vidunderlig smart og tvers gjennom tilfredsstillende.»
– New York Times Book Review
«Etter styrten» - 2016
«Michel Bussis psykologiske krimbøker er mer enn mesterlige.»
– Le Figaro Litteraire
«Etter styrten» - 2016
«Krimsensasjon... En perle av en roman.»
– A- magasinet
«Etter styrten» - 2016
«Briljant, rett og slett.»
– Femme Actuelle
«Etter styrten» - 2016
«En bombe.»
– Le Parisien
«Etter styrten» - 2016
«Ikke begynn på denne boken hvis du har noe som haster.»
– ELLE
«Lanzarote» - 2015
"Lanzarote skildrer på en fortreffelig måte en samtid der lidenskap er forvandlet til perversjon og ligner mer på tidsfordriv enn på genuin søken etter skjønnhet og sannhet. Houellebecq er og blir Frankrikes moderne misantrop. Bak hans lakoniske visjon av verden ligger alltid et buldrende mørke av fortvilelse over en sivilisasjon på avveier."
– Fredrik Wandrup, Dagbladet
«Karakterer. Etter La Bruyère» - 2014
"La Bruyère» er et utradisjonelt verk. Dristig i og med valget av en gammel form, men språklig lettlest og med mye klokskap. Tekstene skaper refleksjon og ettertanke, og kan gjerne leses stykkevis."
– Finn Stenstad, Tønsberg blad
«Karakterer. Etter La Bruyère» - 2014
"En leken, selvironisk og velopplagt tekst, som handler om hvordan og hvor fort vi «skaper» oss selv om. Her skifter masker og moter så fort at en «bohem» kan bli til en «mosjonist» og dernest til «hjertedød» på ni linjer. Og vi tar poenget. Godt gjort, Lundbo."
– Janneken Øverland, Klassekampen
«Karakterer. Etter La Bruyère» - 2014
"Jeg kan vanskelig tenke meg en norsk utgivelse fra senere år som bedre kan passe betegnelsen «overflødighetshorn». Under lesningen har jeg iblant undret meg over hvorvidt det er foreleggets kvaliteter som fremstår så duggfriske, eller om Lundbos stil kommer til sin rett i denne formen – men spørsmålet er egentlig uvesentlig. Simpelt sagt er vi alle krysninger, produkterer av vår egen tid, men også av tidligere tider. Lundbo kler seg i fordums stas, men ikke uten blikk for nyeste mote. Karaktererer litteratur i full mundur."
– Carina Elisabeth Beddari, Morgenbladet
«Vi dyra» - 2014
"...)gjør boka nærmest et uutslettelig inntrykk på leseren."
– Frode Hermandrud, Oppland Arbeiderblad
«Vi dyra» - 2014
"Det er en historie om skrudd oppvekst og kjærlighet på ville veger det handler om. Men det er gjort med en glød og intensitet i framstillingen som vanskelig lar en leser slippe unna, selv når galskapen akselererer
– Geir Vestad, Hamar Arbeiderblad
«Vi dyra» - 2014
"Vi dyra er en mørk og gripende roman om oppvekst med uforutsigbarhet,
vold og kjærlighet(...)sterk og stilsikker roman, en barndom overbevisende beskrevet fra barnas ståsted."– Stine Frimann, Vårt Land
«Vi dyra» - 2014
"Vi dyra er en enestående debut, en vakker page-turner som overbeviser og overrasker."
– Ida Vågsether, Stavanger Aftenblad
«Vi dyra» - 2014
"Denne debutromanen kan varsle et forfatterskap av format, men står ogsa fjellstøtt pa egne ben (...). Hver tekst er som en knyttneve som apner seg forsiktig. Jeg kan nok trygt si pa vegne av flere: Vi vil ha mer"
– Susanne Hedemann Hiorth, Dagens Næringsliv
«Jeg overlevde Treblinka» - 2012
«De små detaljene, som er både gripende og gruoppvekkende, setter spor, slik de bør gjøre.»
– The Irish Examiner
«Jeg overlevde Treblinka» - 2012
«Budskapet er både gripende og grusomt. Vi trenger slike skildringer fra det om skjedde under Holocaust. Derfor anbefaler jeg boken på det sterkeste!»
– Ove Eikje, Dagen
«Jeg overlevde Treblinka» - 2012
«Skrevet i presens, har (boken) en levende umiddelbarhet og nakenhet ved seg som ingen historisk skildring kan oppvise.»
– Sunday Express
«Jeg overlevde Treblinka» - 2012
«De etterlatte fangeerindringene til jødiske Chil Rajchman, nå oversatt til norsk, viser at utryddelsesleiren Treblinka ikke sto tilbake for Auschwitz i ubeskrivelig ondskap.»
– Aftenposten
«Jeg overlevde Treblinka» - 2012
«I sin gripende enkelhet åpner Rajchmans beretning nye horisonter i vår begripelse av ondskap ... Et viktig og hjerteskjærende bidrag til vår søken etter sannhet.»
– Elie Wiesel
«Jeg overlevde Treblinka» - 2012
«Dette er en av de mest gruoppvekkende bøkene jeg har lest, og den var umulig å legge fra seg ... en vesentlig berikelse av litteraturen om Holocaust.»
– Mail on Sunday
«Jeg overlevde Treblinka» - 2012
«En liten bok, men stor av litterært format og nærmest smertefullt gripende å lese.»
– Johan O. Jensen, Adresseavisen
«Jeg overlevde Treblinka» - 2012
«Rajchman skriver intenst ... dette er en viktig bok som fortjener en fremtredende plass i Holocaust-litteraturen.»
– Sunday Times
«Jeg overlevde Treblinka» - 2012
«Denne erindringsboken har en kraftfull aktualitet.»
– The Times
«Jeg vil ikke dø alene» - 2011
"Tøff lesning. Denne korte boka er hans svanesang, der han syk av kreft reflekterer over hvordan han har levd sitt liv, og prisen han har måttet betale for det. Dette er rått, selvutleverende og macho, for de gutta som tør."
– Eystein Hanssen, Oppland Arbeiderblad
«Jeg vil ikke dø alene» - 2011
"Knapp og klok (...) en bok som dirrer av liv mens døden vil ha sitt (...) alt er holdt i tømme av en forfatter med full kontroll over språket, og oversatt av Thomas Lundbo med tilsvarende sans for ordenes valører."
– Liv Riiser, Vårt Land
«Jeg vil ikke dø alene» - 2011
«Gripende tekster ... en liten bok om stor kjærlighet.»
– Ivar Olstad, Gudbrandsdølen Dagningen
«Jeg vil ikke dø alene» - 2011
«Den burde få mange lesere, for den er skrevet for alle som har elsket og de enda flere som vet at de skal dø. Sjelden skulle man finne en tekst som nennsommere og dyktigere omformer selvbiografisk stoff til en formfullendt, lyrisk og brutal, roman … Man kan gå inn i den nær sagt hvor som helst og bruke den som visdomskilde til iakttakelser, følelser og refleksjoner om kjærlighet, sorg.»
– Jan Asklund, Stavanger Aftenblad
«Jeg vil ikke dø alene» - 2011
«En hjerteskjærende og åpenhjertig kjærlighetserklæring … Sterk, ekte og kraftfull, et rekviem over en tapt kjærlighet og en varslet død.»
– Torbjørn Trysnes, Fædrelandsvennen
«Jeg vil ikke dø alene» - 2011
«En vidunderlig – og derfor rystende – kjærlighetserklæring … et nådeløst selvoppgjør (som er) så totalt at det bare kan muliggjøres av tapt kjærlighet … Det er til tider rystende lesning. Forfatteren trenger dypt ned i både dødsprosessens fysiognomi og kjærlighetens mysterium. Sorgen han føler uttrykkes ved ord så velvalgte at bare en dyp innsikt ved dem begge kan ha frembrakt dem.»
– Fartein Horgar, Adresseavisen
«Jeg vil ikke dø alene» - 2011
«Helt klart forfatterens beste bok. Hans mest kraftfulle. Hans mesterverk.»
– Le Devoir
«Synkere og svevere» - 2011
"Tre fantastiske fortellinger om virkeligheten som forsvinner i menneskestøy (...) Lundbo får sagt bemerkelsesverdig mye i denne boka. Han har et nydelig språk. Han er tørrvittig og ironisk. Og han skaper noen fantastiske, riktignok ondsinnede, portretter."
– Cathrine Krøger, Dagbladet
«Synkere og svevere» - 2011
”00-tallet er tema for Thomas Lundbos nyeste roman. Det er en underfundig bok, en bok som absolutt bør leses – morsom, absurd og sårt virkeliguvirkelig som den er.”
– Karen Frøsland Nystøyl, Vårt Land
«Synkere og svevere» - 2011
”Paradokset danner grunnlaget for Lundbos optikk, og bokens potensial ligger i dens uforutsette konsekvenser: Her stilles spørsmål, fakta og spekulasjon settes opp mot hverandre, underlige eksistenser utsettes for oppsiktsvekkende fenomener.”
– Bernhard Ellefsen, Morgenbladet
«Synkere og svevere» - 2011
”Bokas vilje til hele tiden å spørre «Hva om ...?», gir også leseren et og annet å tenke på, og bare det gjør den i mine øyne til en utgivelse med godt hold i (…) en svært selvbevisst prosa – og da i mer enn en forstand. Selv har jeg stor sans for det perspektivrike anslaget i boka: de ynglende assosiasjonene, det labyrintiske nettverket av forbindelser, paralleller og forskyvninger.”
– Kaja Schjerven Mollerin, Klassekampen
